---

Ingress:

Når to vennepar skal tilbringe en vakker sommerhelg ved en idyllisk hytte ved kysten, eskalerer timene og dagene med krangling, bråk og avsløringer. Hemmeligheter og valg man har tatt i livet kommer til overflaten og de fire menneskene får seg en opprivende weekend.

Anmeldelse:

Skuespiller, og nå også regissør, Janicke Askevold langfilmdebuterer med et pardrama som i setting forsåvidt er sett mange ganger før, inkludert i norske filmer. Hytteeierne i paret Anna og Mikael føles som to rake motsetninger, noe også gjesteparet i Frida og Fredrik gjør. Det er allerede i starten vanskelig å forstå hvorfor disse er sammen. Men Anna og Frida er gamle klassevenninner som har noe uoppgjort, og denne helgen er ment til å skvære opp og få lettet tanker og ord fra hjertet. 

Det går imidlertid ikke lenge før man føler at både manus, skuespill og rammeverket knaker litt her og der. Karakterene sliter fra første stund med å vekke sympati og sjarm, noe som delvis også sikkert skal være meningen, men verre er det at det ikke akkurat blir bedre underveis på dette hytteoppholdet. Dialogene går kunstig, igjen delvis bevisst, joda, sikkert, men det føles også kunstig i måten det er skrevet på og avlevert. 

De fire menneskene føles dessuten stereotypiske og overflatiske. Man verken tror på dem eller klarer å engasjere seg noe særlig emosjonelt i dem. Etter hvert som stadig flere problemer dukker opp, enda mer alkohol og ufordragelig kjeftesmelling oppstår, er det i det hele tatt vanskelig å skjønne hvorfor man skal engasjere seg i verken Anna, Mikael, Frida eller Fredrik.

Sistnevnte kunne kanskje vært noenlunde småsjarmerende som den utilpasse hipsteraktige fyren, men hans tafatthet og karaktermessige sløvhet forøvrig, gjør oss bare irritert på ham også.

Tittelen indikerer at man også i selskap med andre, inkludert samboer og partner, kan føle seg alene. Det er både sant og interessant nok dét. Filmen gjør noen greie eksempler på dette, blant annet ved å vise at man ikke alltid velger å si alt til sine nærmeste og følgene dette kan få for oss senere. Greit nok… hadde man altså bare brydd seg om disse menneskene.

Slik det hele fremstår, sitter man underveis og kjenner på en krypende følelse av å overvære en stereotypisk heteronormativ setting hvor flere av luksusproblemene til disse folkene rett og slett irriterer, mer enn å treffe oss i hodet og hjertet. 

Dialog og skuespill er overtydelig og teatralsk til tider. Karakterene er typete og såpeoperaoverflatiske. Samtalene og ubehagelighetene kommer for tett på hverandre, de er for umotiverte, og føles derfor kunstig fremprovosert. Fraværet av forståelig humor gjør den enda tyngre, og hadde man i det minste skrevet inn mer tydelig selvironi her og der, kunne ting funket hakket bedre. Sammen Alene oppleves underveis som en slags mørkere og mer usjarmerende episode av den overflatiske tv-serien Neste sommer, bare også uten slapsticken. Tidvis greit skuespill og kimer til interessante problemstillinger til tross - hadde man nå altså i det minste klart å bry seg litt om disse karakterene...