En hustru forsøker på 60-tallet å finne ut av hvem ektemannen bedrar henne med. En rikmannsfrue på 80-tallet må kjempe for å opprettholde fasadene. Og en advokat deler i 2019 huset med ektemannen og deres felles elskerinne. Tre forskjellige tiår, hvor kvinners roller og levesett har forandret seg. Deres reaksjon på svik, har derimot ikke forandret seg!

Marc Cherry, mannen bak supersuksessen Frustrerte Fruer, står bak også denne serien hvor rimelig frustrerte husfruer har litt av hvert å hanskes med. Serien utforsker altså kvinners utvikling som både hustru, partner, på jobbmarkedet, seksuelt, og som selvstendige mennesker. Fellesnevneren er at de alle ender opp som drapskvinner. 

Settingen og stilen er fra første stund som snytt ut av Wisteria Lane. Det tar ikke lange tiden før man merker store likheter med Frustrerte Fruer, både i det visuelle uttrykket, stil, form, den tegneserieaktige introen og i musikkbruken. Cherry har sin egen måte å lage lettvint drama på, og det oppleves i 2021 som både underholdende og bittelitt utdatert, på én og samme gang. 

Det er fremdeles svært glossy fargerikt, pent og billedskjønt dette her, og humoren, snerten og replikkene er ofte herlig underholdende. Likevel føles kanskje spesielt tempoet litt bakpå. Her er mange digresjoner og sideveier, ikke alle ledende mot den store finalen i episode 10, men mer som fyllmasse for å spille mest mulig på de tre kvinnene i front. 

Disse er forøvrig Ginnifer Goodwin som Beth Ann (60-tallet), Lucy Liu som Simone Grove (80-tallet), og Kirby Howell-Baptiste i nåtid (2019). Alle bor de i det samme fasjonable huset i LA, bare etterhverandre i tid. Disse tidsepokene gir godt rom for deilig retrostil, både i klær, interiør, tematiske linjer og tidstypiske ting. Det hele er selvsagt overflatisk gjort, og er på ingen måte noe dypdykk i amerikansk historie, kultur og stil, mer som et lett bakteppe for å lage enkel underholdning. 

Why Women Kill er med andre ord minst like lettbeint campy dramakrim som det Frustrerte Fruer var. Ja faktisk føles serien kanskje enda “lettere” og overflatisk, og de frustrerte fruene opplevdes også hakket mer morsomme i karakterer og som helhet. Denne enkle formen for sosial kommentar, humor, alvor og omgang med relaterbare problemstillinger, er tidvis morsom og catchy, skjønt altså med litt utdragende perioder imellom. Det er nesten påfallende hvor “treig” serien er, i motsetning til mye av moderne tv hvor tempoet tidvis er hysterisk. Dette er det nok derfor mange som nettopp vil like, mer enn å irritere seg over. Så...faller du for serier som dette, samt generelt glossy, billedskjønne amerikanere, vil lett denne serien kunne falle i smak. Serien er en antologiserie, noe som betyr at det i sesong 2 kommer helt nye skuespillere og karakterer inn, men hvor samme tematikk står i fokus. 

(Sesong 1 kan streames på bl.a. Paramount+)