Sam og Tusker er på ferie i sin bobil igjennom England. De har vært sammen i 20 år, og besøker venner, familie og steder fra fortiden. Tusker er diagnostisert med demens og livet er i ferd med å forandre seg. Nå er tiden de to har sammen, det absolutt viktigste.

Et knallsterkt drama med to fabelaktige hovedrolleinnehavere, er hva regissør Harry Macqueen kan skilte med i sin skildring av noe av det verste som kan ramme et menneske.

I løpet av ferien til Sam og Tusker, dukker det opp uforutsette ting og hendelser som skal påvirke forholdet og livene deres ytterligere, og kjærligheten skal vise seg å måtte gå igjennom konfrontasjoner den aldri før har gjort for de to mennene. 

Colin Firth og Stanley Tucci er helt strålende her, i en film og historie som riktignok i begynnelsen kan føles noe treig og saktegående, men hvor karakterene vokser på oss, samt får en maksimalt sterk effekt mot slutten grunnet dette.

Dette dramaet kan kanskje altså føles noe seigt, dvelende og nærmest overenkelt kalkulerende i sin stil, form og narrative fremleggelse. Men dette avkaster seg altså, i det som mot slutten nesten blir en brutal vond fortelling, der ting treffer som bare dét!

Vårens fabelaktige The Father, som også handlet om demens og pårørende, føltes også ikke bare knakende god på så mange plan, men man måtte også stille seg spørsmålet rundt hva filmen egentlig ville fortelle, utover det opplagte, selvsagt. Supernova “sliter” kanskje også litt med å si oss noe konkret, utover det å vise og engasjere emosjonelt, men samtidig makter den å vekke ting i oss som overværer historien, noe som derfor føles som dens egentlige hensikt.

Man har nemlig sjeldent vondt av å minnes på det å huske å leve og elske, mens man gjør det. Supernova er en voksen, tøff og supervond historie, men som ikke bør skremme noen fra å overvære den. Til dét er den så alt for pen, godt laget og ikke minst spilt i kanskje Firth og Tuccis beste roller i hele karrieren.