---

Ingress:

Den 33 år gamle John er alenefar for Michael på 3 år. Moren hans forlot dem like etter fødselen, mens John selv er alvorlig syk og har ikke lenge igjen å leve. Jakten på en ny familie til Michael er noe som opptar dagene deres, samtidig som John forsøker å skjerme sønnen for den vonde og brutale virkeligheten, og det som skal komme.

Anmeldelse:

"Makan til sterke saker man skal måtte overvære…", er noe av det man sitter og tenker på underveis i Alltid nære deg. Dette er en særs sterk og emosjonell historie, skrevet og regissert av italienske Uberto Pasolini, visstnok inspirert av en sann historie. Det er muligens derfor filmen også er laget såpass rett frem, ærlig og vondt realistisk.

Det kan også til og med være lett å avskrive denne filmen som en sentimental og overemosjonell “suppe”. Det er den imidlertid alt for både god, lærerik og tankevekkende til, for her sveipes det innom etiske, moralske og livsbrutale valg man både kan lære noe av, og kanskje selv også vil møte på i løpet av livet. Situasjonen til John og Michael er dog forholdsvis spesiell, noe som gjør filmen både annerledes og beundringsverdig ærlig og konsis, på én og samme gang.

James Norton (Little Women, Grantchester) i hovedrollen er fabelaktig nedpå, troverdig og varm, i sin pliktoppgave som forelder og i sin hovedjobb med å sikre sønnens fremtid. Det er en fin balanse her mellom de tyngre og vondere scenene, og de langt mer lette og hverdagslige. Men Alltid nære deg blir aldri for sentimental og manipulerende, heldigvis, samtidig som den unektelig uansett er ubehagelig sterk og vond underveis.

Enkelte sider ved filmen føles dog ørlite lettvint her og der. Flere scener føles som å komme på en rekke og rad, hvor vi typisk overværer far og sønn i vonde og livsbitre settinger, som for å påvise ubehagelige sider ved deres situasjon. Det blir noe smått forutsigbart og enkelt over dette, men som likevel ikke ødelegger noe nevneverdig. 

Alltid nære deg er neimen meg ingen enkel historie og overvære, og når man (selvsagt!) også har funnet det som må være Irlands søteste guttunge i rollen som Michael (Daniel Lamont), er det umulig å forbli nøytral. Dens enkle, rolige og stillferdige form styrker filmen som kvalitetsopplevelse, samtidig som den speiler hovedkarakterenes lavmælte personlighet. Tematisk skildres personlige valg og kvaler, tett knyttet opp imot adopsjonsordninger som igjen tilfører ytterligere problemstillinger i en slik situasjon. Skildringen av John og Michael er dessuten generelt også en nydelig hverdagsskildring som treffer både hjerte og hjerne. En tidvis overtydelig og enkel film, men man går ikke uberørt i fra en slik opplevelsen.