---

Terningkast:


Ingress:

Margot får med seg en kamerat til å lage en dokumentar om hennes søken etter sin opprinnelige mor. Margot ble nemlig overlatt til fremmede som baby, men i voksen alder har hun nå funnet frem til noen slektninger som kanskje kan gi henne noen svar. Disse er imidlertid  tilhørende Amish-folket, og når ferden går til deres øde gård langt utpå landet, begynner mystiske ting å skje....

Anmeldelse:

Oren Pelis “mesterverk” og moderne skrekk-klassiker fra 2007, Paranormal Activity, er allerede rukket å bli 14 år gammel, og når det nå kommer nok en film i rekken av paranormale aktiviteter, vekker det kanskje ikke like stor oppstandelse. Tilbake til førstefilmen fikk verden servert noe som føltes nytt, selv om det også hadde blitt gjort tidligere, ikke minst i Blair Witch Project i 1999.

For, med Paranormal Activity ble uhyggen nemlig brakt tilbake til hjemmet, stedet hvor vi alle skal føle oss trygge og sikre på at ingen trenger seg inn. Når denne filmen så rokket kraftig vemmelig og uhyggelig effektivt ved dette, er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor den også er en av tidenes mest suksessfulle skrekkfilmer. 

Førstefilmen er i hvert fall på topp 5 over tidenes mest innbringende filmer, noe som jo sier litt! Siden den gang har ulike historier om paranormal aktivitet gått igjennom enkeltfamilier, via latinamerikanske nabolag, til nå også altså Amish-folket.

Det vil si… denne ørtende filmen hevder å ta filmserien i en ny retning. Hvorvidt dette blir tatt godt i mot av fans verden over, gjenstår å se, men undertegnede er skeptisk, uten at han kan si for mye uten å røpe sentrale elementer ved denne filmen.

Historien om Margot og hennes medhjelpere, klarer å bruke lang tid og god oppbygning, samtidig som det etableres helt greie og ekle stemninger ute på landet. Det velkjente dokumentariske formatet, med håndholdt kamera og ristende bilder, gir ikke alltid så god uttelling dog. Det føles som om skremmescenene kommer litt brått på enkelte ganger, men ikke misforstå, dette skal de jo selvsagt også gjøre, men det er som om det nesten er klippet i overganger slik at det blir litt for brått slengt i trynet vårt, if you know what I mean.

Verre er det at de magiske og ganske sentrale “kameralovene” brytes flere steder. Man har falt for fristelsen å bruke flere kameravinkler, noe som ikke gir noe mening, all den tid gjengen kun mest bruker ét håndholdt kamera. Da brytes illusjonen, og et litt erfarent filmpublikum vil fort gjennomse slikt. Filmen føles her dessuten egentlig mer som en spillefilm, og ikke amatøropptak, noe som jo er ganske sentralt både her, og i filmserien forøvrig.

Next of Kin.. føles derfor ikke egentlig som en Para-film, men som noe annet innenfor skrekkgenren, noe som blir dens største minus, strengt tatt. Når det gjelder selve plottet og historien, kan det sies at undertegnede fikk flere assosiasjoner underveis til andre filmer og ikke minst diverse skrekkspill. Men om Paranormal Activity: Next of Kin opprettholder og viderefører grunnidéen rundt spøkelser og gjenferd like godt, kan diskuteres. Er man lettskremt og liker å kose seg med slike filmer en mørk høstkveld, makter filmen å by på helt greit tidsfordriv. Men la oss håpe man går litt mer tilbake til det som funket så effektivt i starten med neste film. Det kommer nemlig en ny Para-film til neste år, og da med "grunnlegger" Oren Peli selv bak historien!

(Paranormal Activity: Next of Kin kan streames bl.a på Paramount+, SFanytime, TV2Play, Youtube og GooglePlay.)