Når den eneste arvingen til Rodolfo Gucci blir sammen med Patrizia Reggiani, en kvinne som kommer fra enkle kår, faller det ikke i god jord i familien. Maurizio Gucci er imidlertid sikker i sin sak - han vil gifte seg med Patrizia. Sistnevnte er dog en “golddigger” som fort begynner å blande seg inn i hvordan Maurizio skal håndtere både livet sitt, forretningene og hele Gucci-arven. Resultatet ender i mord! 

Drapet på Gucci-arvingen rystet en hel moteverden i mars 1995. Hendelsene og forløpet til drapet er inspirasjonen for regissørveteran Ridley Scott, i en film som i stor grad er særs underholdende, men som også har møtt på stor kritikk og fordømmelse fra Gucci-familien selv. Kanskje ikke så rart dog, all den tid man sjeldent vil si seg enig i fremstillinger rundt svik, hevn, utroskap og drap. 

Å sette italiensk-amerikanske Steffani Germanotta i hovedrollen, er et genitrekk, av flere grunner. Lady Gaga er ikke bare en god skuespiller, noe hun har oppvist før, men hun snakker også den gebrokne italiensken så bra at man blir temmelig overbevist. Litt mindre overbevist blir vi da av karakteren til Jared Leto, for anledningen sminket nesten til det ugjenkjennelige, og hans i overkant komisk overdrevne fremstilling av søskenbarnet til Maurizio, Paolo Gucci.

Det er fullt mulig Paolo også var slik i virkeligheten, men i denne filmen blir det som å overvære en levende Luigi eller Super Mario, et nærmest utelukkende komisk innslag av den bisarre sorten. Adam Driver passer godt i den andre hovedrollen, med sitt særegne utseende, i rollen som Maurizio, og Al Pacino som onkel Aldo er en fryd for øyet.

Størst fryd for øyet er likevel altså Gaga. Dette er først og fremst the Lady Gaga-show, og hun brukes veldig mye i hovedrollen her, hvor klær, sminke, smykker og luksus, blir som den aller største tiltrekningen i filmen. Scotts audiovisuelle stil er også lekker som bare dét, med herlig passende popmusikk som akkompagnerer stemninger, underliggende tematikk og som virkelig setter an tonen godt. 

House of Gucci er dog en klassisk og typisk for lang Ridley Scott film. Han har vanskeligheter med å fatte seg i korthet, den gamle kroken! Med 2 timer og 40 minutt, blir det voldsomt omstendig, langsomt oppbyggende og tidvis lange kjedelige partier. Det blir generelt også fort noe hult og tomt over det vi overværer, selv om det også er aldri så underholdende og visuelt lekkert underveis. 

Scott synes mer opptatt av stil, form og egenkvaliteter, noe som gjør filmen hans underholdende, men også litt som artist-Gaga selv, nemlig  overflatisk og camp-aktig. Selv om den riktignok gjør dette svært bra, mangler de helt store øyeblikkene og scenene, men hvor glamouren, den stilmessige stoffligheten og dette glossy såpeoperapreget, i det minste er ganske så underholdende. Det er et filmatisk ordtak som sier at virkeligheten alltid overgår fiksjonen, noe som absolutt er tilfellet med denne utrolige historien om Gucci-familien.