|
Anmeldelse av Oresama - Film (2004)
|
Film: Oresama (2004)
Kategori: Musikk, Fantasi
Land: Japan
Regi: Marumo, Marumo, Marumo
Spilletid: 66 min
Mediarating:
 1 av 6Keyword:
Musikk
|
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (2 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Hææææ?
Publisert: [ 8. Januar 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Hovedpersonen er pen å se på, men stort andre grunner kan jeg ikke komme på for å se denne katastrofen av en film. |
|||
|
Anmeldelse: Den japanske artisten og modellen Miyavi spiller i denne snerte lille filmen på drøyt en time hovedrollen som seg sjøl. En dag han er ute på kjøretur etter å ha blitt overfalt av en gjeng fangirls, skjer det, ved hjelp av elendige spesialeffekter, noe veldig, veldig rart. Uten videre forklaring blir han zappa ut fra nåtiden, og befinner seg på merkelig vis i 1984. Han blir naturligvis helt fra seg da han finner ut det, men det er ingenting å frykte, for han blir kjent med Shiini, som han starter et band med. Samtidig er det en unge med en fotball, Ryuu, i nærheten. Kan Miyavi greie å komme seg tilbake til nåtiden? Og hva er mysteriet med Ryuu? Bortsett fra den ekstremt tiltrekkende hovedpersonen, er det ingenting som er bra med denne filmen. Helt seriøst. Jeg har allerede nevnt spesialeffektene, men også manuset, spillinga og bare hele den dødfødte handlinga hører ikke noe sted hjemme. Vi får ikke noe forklaring på hvorfor han blir zappa tilbake, og når han omsider greier å finne hjem igjen (for jeg anser det ikke som en stor spoiler å røpe at, joda, han kommer seg til slutt til 2004 igjen) er det liksom bare snakk om at "hey, nå stikker jeg hjem igjen", mens han minutter tidligere har gått rundt og vært emo fordi han tenker at han aldri kommer tilbake igjen. Dessuten er det noe med tida her som er veldig, veldig feil. Hovedpersonen er født i 1981, og med tanke på at filmen blei til i 2004, vil det si at han er 23 år i filmen. Ryuu skal være 20 år yngre enn ham. Men han er ikke tre år. Jeg veit ikke, åtte - ni, kanskje? Men ikke faen om han er tre. EPIC PHAIL. Og hva gjør Shiini i filmen i det hele tatt? Ser vi bort fra fan service-bruksområdene, mener jeg? Jeg har følelsen av at alt som skjer i filmen, liksom bare er der for å fylle den opp. Sikkert derfor den har blitt så kort som den er og. Den har liksom egentlig ikke handling. Kort oppsummert er Oresama en film blottet for handling, og det eneste som egentlig tilsier at dette er en spillefilm i det hele tatt, er at den er filma og gitt ut på DVD. Saker og ting som andre filmer regner som elementære, som skuespill og en viss rød tråd, er på en måte litt fraværende her. Sluttscena er bittebittebittebittelitt poetisk i sin antydningform, og sangen Coo Quack Cluck er veldig fin i orkesterversjon, men det er igrunn dét. Skulle gjerne ha sagt at "men filmen har i det minste sjarm!", men den har ikke det heller. |
|||
