---

Ingress:

Når Jake Doyle tar med seg datteren sin hjem til besteforeldrene til jul, forteller han henne en historie fra barndommen. På slutten av 80-tallet var det nemlig den etterlengtede Nintendo-maskinen som var det store, og historien om hvordan han fikk en slik inneholder hysteriske tilstander av barndomsminner!

Anmeldelse:

I regi av ukjente Michael Dowse, blir vi med på en nostalgisk retrotur tilbake til 80-tallet, en tid hvor man virkelig måtte jobbe for det, om man ønsket seg noe!

Neil Patrick Harris er voksen-Jake, mens herlige Winslow Fegley (Come Play) er unge-Jake. Han er omringet av mange gode barneskuespillere, og settingen tilbake til 1988 er i stor grad noe som slår oss voksne rett i fleisen.

Her har vi noe såpass sjeldent som en barne- og familiefilm som føles å treffe oss voksne best, med en gjennomarbeidet og detaljrik retro-setting i klær, julepynt, og øvrig scenografi som virkelig tar oss med tilbake til 80-tallet. Ikke minst er det som å være i en godtebutikk når man overværer alle de mange kjente og kjære gamle lekene fra denne tiden, noe som selvsagt treffer oss voksne aller best. 

En annen ting som virkelig fungerer her, er humoren! Manuset og enkeltscener er tidvis fantastisk morsomme, og treffer spikeren på hodet på en måte som føles sjeldent, selv for slike retro-historier. Her er eksempelvis typetegninger blant skoleelever og venner av Jake som er til å spise oss, og måten man skildrer barndom, oppvekst og barnlig lek, slåssing og interaksjon på, gjør filmen veldig underholdende og morsom!

Dette er en historie om et utdødd fenomen, nemlig ønsket om å få noe bestemt, men uten å nødvendigvis faktisk å få det. Historien er generasjonssjarmerende, men uten å bli bedrevitende overfor dagens unge, bare nostalgisk og ørlite grann morsomt “belærende”.

De herlige barnekarakterene og situasjonene speiler våre egne minner om barndommen, og dette er tidvis deilig småfrekt skrevet og skildret for oss voksne. Det var nemlig en tid hvor man måtte nøye seg med å drømme om ting man ønsket seg, mye fordi foreldre og voksne stort sett sto i veien, og visse ting virket helt umulig å få i livet. En sluttmoral som alle kan ha godt av ender det som er en særdeles velskrevet og morsom film og som faktisk også gir den klare gjensynskvaliteter. Den har også noe ekte over seg som amerikanske julefilmer ofte ikke har i all sin glamorøse, kleine og kunstige stil. Ja, denne skal undertegnede jammen meg se neste jul også!

(8-Bit Christmas kan strømmes på HBOMax)