---

Ingress:

Den eksentriske komikeren Henry blir forelsket i den anerkjente berømte operasangeren Ann. Til tross for sine rake motsetninger, får de sammen etterhvert datteren Annette, en opplevelse som skal forandre deres liv for alltid.

Anmeldelse:

Franske Leos Carax har laget en særdeles spesiell musikal som er et fyrverkeri av genreblandinger og snodige nyskapende fortellergrep. Carax (Holy Motors, Boy Meets Girl) er en mangeganger prisvinnende regissør som virkelig tar sine egne veier her, og opplevelsen blir slik en delt en, for oss publikum.

I hovedrollene står Adam Driver som den noe ustabile og utagerende standup-komikeren Henry. Driver gir virkelig alt i denne rollen, en rolle hvor vi får se ham gjøre ting han aldri før har gjort, inkludert det å synge! For Annette er en musikal, sentrert rundt hendelsene i Henrys liv. Marion Cotillard spiller hans kone Ann, og synger også selv her, bortsett fra i operascenene. 

Det er vanskelig å beskrive Annette som film, og opplevelse. Sangnumre og utbrytingen i sang kommer like uprovosert og kunstig som forsåvidt i all type musikal, men i denne filmen er bruddene, overgangene og stilblandingen påfallende av den langt mer voldsomme og kunstneriske arten. For Carax sin stil sveiper innom alt fra sceneopptredener fra Henry og Ann, via mer dramaaktige enkeltscener, til voldsomme bilscener og båtturer til sjøs. 

Musikken er laget av brødreparet i gruppen The Sparks. Her går det i en herlig genreblanding hvor også musikken i god grad føles særegen og spesiell, men hvor mange av sangene også fort glir inn i mer typisk musikalaktig klisjéland og stil. Noen av melodiene er dog knakende fine, og setter seg på hjernen innen rulleteksten kommer!

Stil, form og uttrykk i Annette er såpass egenartet og tidvis drømmeaktig surrealistisk, at effekten av dem og helheten på filmen blir en blandet opplevelse. Filmen er i perioder langtrukket og ikke så veldig interessant eller medrivende, mens den i andre scener igjen er helt fabelaktig spesiell og kraftfull! 

På sitt verste er derfor dette en slitsom, selvhøytidelig og kjedelig film, hvor dens særegenheter trekker den selv ned til å bli noe det kan være vanskelig å engasjeres for mye av. Den er dessuten alt for lang, og Carax har tydeligvis problemer med å kutte ned på sitt eget verk her. Det hjelper heller ikke at hovedkarakteren i Henry er ustabil, grinete og lite sjarmerende. Man sliter slik litt med å engasjere seg overfor en som åpenlyst er psykopat og narsissist, og vi vurderer videre også hva som egentlig er poenget med hele historien her. Det er forøvrig forunderlig at filmen heter Annette, all den tid det åpenlyst er Henry som er hovedkarakteren. 

På sitt beste er dette derimot en oppvisning i kreativ regi og audiovisuell formidling, delvis pakket inn i musikalgenrens stil og form. Summen blir en opplevelse som kommer fra hjernen til en stormannsgal kunstner, noe som altså går begge veier rent underholdningsmessig. Sikkert er det i hvert fall at Annette ikke akkurat er noe Moulin Rouge-opplevelse, til det er den alt for sær og spesiell. Men den avslutter med en scene som muligens er årets nydeligste, i en duett mellom pappa Driver og lille nydelige Annette!