The Jets og The Sharks er to rivaliserende gjenger i New York på slutten av 50-tallet. Når Tony forelsker seg i sin rivals søster, Maria, starter en tilspissing og voldelig konfrontasjon mellom gjengene som skal rive dem i stykker. 

Det er heldigvis ikke hver dag, eller år, de store velkjente musikalene blir filmatisert. Ekstra takknemlig er det også da at når dette først skjer, er det fra hånden til en av tidenes største filmregissører. Legende Steven Spielberg har ikke gjort musikal før, men gjør det i en alder av 75 år, i en fabelaktig sterk og kraftfull filmatisering basert på musikalen fra 1957 av Leonard Bernstein. 

Stephen Sondheim, som skrev sangtekstene, døde symbolsk nok forrige måned, og filmen skulle vært lansert i fjor men ble utsatt grunnet Korona-situasjonen. Det er en kjent sak at musikalen er basert på Shakespears Rome & Juliet, bare lagt til samtidens New York. Men selv om historien er tidsmessig gammel, er tematikken rundt raseopptøyer, rivalisering og umulig forelskelse dessverre kanskje enda mer aktuell i vår tid, og dagens USA. 

I hovedrollen som Tony står Ansel Elgort (The Fault in Our Stars, Baby Driver), mens Rachel Zegler som Maria debuterer i sin første filmrolle. Begge er helt nydelig sjarmerende i sine roller, og synger imponerende sterkt og godt i det som visstnok delvis er onscreen synging i flere av scenene.

Castingen er med andre ord svært god, og rollegalleriet består også forøvrig av sterke navn, som 90 år gamle Rita Moreno i rollen som Valentina. Moreno var også med i filmversjonen i 1961, noe hun vant en Oscar for.

En annen som også må trekkes frem er Ariana DeBose som Anita, den sterke og feiende flotte svigerinnen til Maria. Hun er som et puertorikansk fyrverkeri med sin sterke tilstedeværelse og sentrale rolle, og kunne likeså godt nærmest vært selve hovedkarakteren! 

Men det er også Spielbergs regi som virkelig løfter dette opp til noe magisk og superfengende. Man merker det allerede i den oppslukende førstescenen, hvor the Jets popper opp fra kriker og kroker og tar sin eiendom over byens smug og gater, som noen sleske katter som markerer sitt territorium.

Visuelt er det en nydelig retro fargepalett her som blir belyst med sterkt og “kaldt” sollys, noe som gjenskaper dette 60-tallsaktige uttrykket på ypperlig vis. Scenografi og bruk av store bygater tilfører det filmatiske storslåtte en dimensjon som føles perfekt for det store lerretet, og måten det varieres i kameravinkler og posisjoner på, blir som prikken over i’en. Alt dette skaper et dynamisk, fengende og veldig levende visuelt uttrykk!

Sang og dansenumrene er, selv om de ofte er aldri så typisk musikal-kleine, så gjennomarbeidet og perfeksjonert, at det blir umulig ikke å bli imponert. Skulle man derfor ha problemer med denne tross alt ganske så spesielle genren og fortellerformen som musikals er, vil man uansett ha mer enn nok å bli imponert av underveis. Sangene er varierende av interesse, men her er også en god del velkjente numre som virkelig fenger. Den perfeksjonistiske koreografien og de storslåtte iscenesettelsene, gjør eksempelvis scenen til særs fengende “America” verdt kinobilletten alene!

Steven Spielbergs West Side Story er ikke bare et syn for guder, den høres også bunnsolid ut. Skuespillerne føles perfekt castet og spilt, mens filmen på mesterlig vis får frem det tidløse i tematikken og historien som garantert vil treffe deg på flere nivåer. De som kjenner til historien vet også hvordan det hele slutter, og som musikal er dette kanskje ikke den mest happy av sitt slag, men sluttmoralen er like gripende sterk og viktig den dag i dag. Konsekvensene av hat og vold vil alltid kreve sine ofre, men det kan også bli et avgjørende vendepunkt. West Side Story fortjener stempelet som en av årets beste filmer, og i hvert fall den vakreste, laget av en mester som er still going strong!