---

Ingress:

I Seoul begynner enkeltmennesker å motta dødsdommer fra oven, for så å bli drept av skremmende guddommelige vesener. De overnaturlige hendelsene setter sjokk og forferdelse i folket, og lar en ny religiøs gruppe med navn Den Nye Sannhet få vokse frem og etablere seg i samfunnet. Noen mennesker blir imidlertid mistenksomme og skeptiske til de forferdelige hendelsene og begynner å etterforske ting i det skjulte.

Anmeldelse:

I kjølvannet av supersuksessen Squid Game, og i påvente av sesong 2, kan virkelig Hellbound anbefales i mellomtiden. Også dette er en sørkoreansk produksjon, i regi av Train to Busan-regissør Sang-ho Yeon. Historien går nokså rett på sak og skal vise seg å ha både store tematiske linjer og handling, ispedd action, brutalitet, og store etiske og moralske problemstillinger knyttet til religion, tro og menneskers virke og oppførsel.  

Det er morsomt å se hva man har gått for å skulle representere disse gudesendte "englene". Man kunne valgt nærmest hva som helst, i alt fra klisjémessige engler eller demoner, eller noe helt annet. Valget falt dog altså på tre gigantiske Hulk-liknende skapninger som daler ned fra himmelen og denger løs på personer som har blitt dødsdømt. Disse har fått et dekret, en åpenbaring som dømmer dem til døden og et liv i helvete. Personen får alt ifra noen minutter, til mange år på seg, til dødsstraffen blir utført. 

Rent narrativt hopper Hellbound tidvis fort frem, uten at man forstår sammenhengen før senere. Dette oppleves litt vel knotete og irriterende, men ting henger i det minste sammen når man først forstår koblingene. På den annen side bruker den også lang tid på andre elementer, scener som drar handlingen sakte ut, men som også gjør at vi føler mer overfor karakterene. 

Denne noe ambivalente fortellerstrukturen kan altså irritere litt, men dette er også med på å gjøre serien annerledes og mindre forutsigbar. Den gjør også noen grep i sin bruk av hovedkarakterene som er interessante. Her følge vi ikke nødvendigvis faste karakterer, hele tiden. Hvem som helst kan dø, og koblinger mellom karakterer og fraksjoner i samfunnet avdekkes litt etter litt. Det føles forfriskende med denne religiøse tematikken, gjort med en tidvis superheltaktig estietikk og med voldsomme (og for det meste pene) CGI-effekter.

Igjennom historien og tematikken har man fått frem flere interessante fakta og fenomener ved oss mennesker, sider som mange ikke vil ta i med ildtang engang, spesielt ikke i enkelte steder i verden. Film og tv-industrien har brukt alt for lite plass til nettopp slike ting. Hellbound er derfor et hjertelig bidrag i så måte!

Seriens store akilleshæl ligger i at man blir usikker på om serieskaperne faktisk har, eller kommer til å ha, svar på det de selv legger til grunn for historien og prinsippene her. Det er nemlig flere viktige og sentrale spørsmål vi ikke nødvendigvis får svar på. Om disse blir stående åpne som noen plotthull og/eller “red herrings” (misledende spor) og gjør at ting ikke henger sammen, på greip, vil det skade serien som helhet. 

Etter høstens store seriebombe i Squid Game, er det gledelig å se nok en sørkoreansk sterk og særegen miniserie, også denne temmelig brutalt skildrende oss menneskers etiske, moralske og eksistensielle utfordringer. Hellbound er forfriskende, engasjerende og tøff i sitt tematiske valg, samtidig som den er fengende underholdende. Den er også hjerteskjærende brutal og konsekvent ærlig, i hvert fall enn så lenge. Det kuleste er måten man har tørt å fusjonere tunge tematiske og filosofiske spørsmål, med en temporær underholdende stil. Resultatet er veldig bra og spennende!

(Hellbound kan streames på Netflix og består av 6 episoder)