Maria og Ingvar lever et rolig liv som sauebønder på et avsidesliggende sted på Island. En dag kommer de over et nyfødt mystisk vesen på gården som de bestemmer seg for å ta vare på og oppdra som sitt eget barn. Den lille jenta Ada blir både en livsglede for paret, men også etter hvert et stort problem som truer med å ødelegge familieidyllen.  

Islandske Lamb skal være den største internasjonale filmsuksessen til øylandet i nord, noen gang. Etter å ha verdenspremiert og vunnet pris for sin originalitet under filmfestivalen i Cannes i fjor, har den gått på filmfestivaler verden over, og nå er den altså endelig tilgjengelig også for menigmann.

Lamb er en i utgangspunktet lavmælt, rolig og veldig bedagelig film. Regidebuten til Valdimar Jóhannsson er utrolig vakker, med det kalde, værbitte og pene islandske landskapet som ramme for en historie som etter hvert skal utvikle seg til å bli noe rimelig snodig noe.

Selv om den er betegnet som både drama og skrekkfilm, kan det være greit å vite at dette er 1% skrekk, og resten drama. Virkelig. Mang en skrekkfilmentusiast vil komme til å bli mektig skuffet nemlig, om man ikke vet slikt på forhånd. 

Lamb er original, joda, dét skal den ha. Men originalitet, særhet og vakre bilder tar den bare så og så langt. Da er det verre med realismen, både innad i historien og selv også som fiksjon. For det er merkelig at en historie og film, som ellers fra første stund av gir seg ut for å være superrealistisk og svært så nedpå og troverdig, etter et vendepunkt kaster dette på havet. 

Ikke minst blir dette påfallende i karakterene. Hvorfor reagerer ikke Maria og Ingvar mer enn de gjør? Hvorfor tar de det nærmest som en selvfølge at de skal oppdra dette snodige og annerledes barnet slik som de gjør?

Historien gir oss ingen hint eller tegn på at de skulle forvente eller vite om sentrale ting på forhånd, så altså - hvorfor denne underreaksjonen fra deres side? Den eneste som stiller rasjonelle spørsmål ved Ada, er hennes onkel i Pétur, men selv han hever nærmest bare så vidt på øyenbrynet når han ser henne første gang. 

Greit nok at film skal provosere og være en døråpner for tematikk, diskusjon og særegen historieformidling, men det kan være vanskelig å se noe særlig interessant under eller mellom linjene her. Vi får riktig nok noen små doser forklarende scener rundt foreldreskap og lengsler utover i historien, men selv disse forklarer jo ikke det nevnte fraværet at troverdig realisme som irriterer filmen igjennom.

Lamb tenderer i perioder til å bli ufrivillig komisk, men samtidig også faktisk ganske så søt, realismefraværet til tross. Noe veldig spennende eller skrekkelig makter den dog aldri å bli. Og dette er på ingen måte noe The Silence of the Lambs, ei heller en skrekkomedie á la australske Black Sheep (2006). Liker du derimot en rolig, billedpen og stemningsmessig smått snodig fabelliknende historie, ja så kan Lamb være noe for deg.