---

Terningkast:


Ingress:

Et suksessfullt fotballag av skolejenter skal reise til det nasjonale fotballmesterskapet da de styrter med det privatleide flyet sitt. Forlatt og alene uti ødemarka, forsøker de å overleve så godt de kan, frem til hjelpen eventuelt kommer. Parallelt følger vi de overlevende 25 år etter, som godt voksne, og hvor minner, følelser og etterfølgende hendelser preger livene deres på ulikt vis. Koblingen mellom fortiden og nåtiden er for mange av dem i aller høyeste grad ikke over!

Anmeldelse:

En av vinterens store seriesnakkiser dette, med norske Eva Sørhaug på regi på tre av disse ti episodene. Sørhaug står fra før av bak filmer som Lønsj (2008) og 90 Minutter (2012), samt serier som norske Heksejakt (2020) og amerikanske Your Honor (2021).

I Yellowjackets følger vi altså en gruppe skolejenter på et suksessfullt fotballag som i 1996 styrter med flyet sitt i den amerikanske ødemarka. Vi får etter hvert vite at de skal komme til å tilbringe halvannet år der ute, før hjelpen kommer, og de ti episodene følger deres kamp for å overleve der ute.

Samtidig, og parallelt veksles det mellom 1996 og nåtid, hvor de overlevende voksne jentene fremdeles sliter med sitt i hverdagen. Hemmeligheter, som aldri skulle komme frem i ettertid, viser seg å boble opp til overflaten likevel, og noen begynner å presse dem for penger, for ikke å spre sannheten om hva som egentlig skjedde der ute i ødemarka. Dette er en del Lost, en part Fluenes Herre, og diverse andre ting attåt!

Det er veldig mye bra med Yellowjackets. Historien føles frisk, spenstig, annerledes og spennende. Grepet med å veksle mellom fortid og nåtid er jo et velkjent fortellerteknisk grep, og har sine positive og overraskende sider. Dessverre blir dette også tidvis frustrerende, både fordi historien ikke nødvendigvis utvikler seg slik man trodde, samt også grunnet noe annet som ikke skal røpes her. Det er også litt forvirrende å skjønne hvem som er hvem av de unge utgavene av jentene, hvem som overlevde, og hvem som ikke klarte seg.

Det er dog herlig å se kjente skuespillere som Christina Ricci og Juliette Lewis her. Førstnevnte spiller den mystiske og smått psykopatiske Misty, ei dame man aldri kan vite hvor man har. Lewis på sin side er nærmest perfekt som Natalie, en sliten ex-narkis på rehabilitering som forsøker å få livet på rett kjøl.

Tre av de andre hovedkarakterene, spilt av Tawny Cypress, Ella Purnell og Melanie Lynskey er også bra, men er samtidig såpass lite empatiske at man vingler veldig i hva man synes om dem. Lynskey (Two and a half men, Castle Rock), som den voksne utgaven av Shauna, er en herlig skuespiller, som nærmest underspiller og har et helt eget sterkt uttrykk og tilstedeværelse. 

Samtidig kommer man seg ikke helt over det faktum at Yellowjackets både er for lang og utdratt, samt sjeldent makter å virkelig gnistre. De ti episodene føles ofte veldig lange og langt ifra like interessante hele tiden. Kanskje er dette også grunnen til at den fortettede spenningen sjeldent er til stede, og konkrete plot-elementer får ikke nødvendigvis noe god kraft når, eller om, de avsløres. 

Det er også påfallende hvor lite disse jentene, og guttene, faktisk gjør for å oppsøke hjelp der ute i ødemarka. For det første er det en stor kamel å sluke at de faktisk ikke blir funnet, selv om det er aldri så langt i fra folk. For det andre sitter man jo stadig vekk og lurer på hvorfor de i alle dager ikke legger ut på vandring, for slik å før eller senere uansett møte på en form for mennesker og sivilisasjon.

Som historie og plot overbeviser Yellowjackets derfor ikke helt, samtidig som den oppviser fine enkeltscener og perioder innimellom. Som en litt annerledes og fengende serie, hvor man drar inn både komedie, skrekk, thriller, mystikk og oppvekstdrama, funker den dog ganske så bra. Så spørs det hvor “fornøyd” og tilfredsstilt man blir innen siste episode. Det får hver enkelt selv avgjøre.

(Yellowjackets kan strømmes på Paramount+)