Månen blir av mystiske årsaker slått ut av sin bane rundt jorden, noe som truer menneskeheten med dommedag. NASA-sjef og tidligere astronaut Jo Fowler tror likevel hun kan redde alle, men da må hun få med seg sin tidligere partner Brian Harper, og konspirasjonsteoretikeren K.C.Houseman. Etter hvert oppdager de at månen dog ikke var helt det de trodde den var…!

Katastrofefilmkonge nr.1 er tilbake med nok et bombastisk gnål av en dommedagsfilm. Og denne gang er det temmelig nære å bli “katastrofefilm” på mer enn én måte, si!

Roland Emmerich står bak mang en katastrofeklassiker, som Independence Day (1996), The Day after Tomorrow (2004) og 2012 (2009), filmer som har vært med på å skape og audiovisuelt videreføre den mest ekstroverte underholdningsgenren man har fra Hollywood. Denne gang er det større enn noen gang (selvsagt), og såpass stort at man ironisk nok knapt orker å bry seg. 

For altså… her er en klassisk Emmerichsk oppbygning, med akkurat de samme typen karakterene, de illevarslende og overtydelige varsellampene, de klisjémessige markørene og hintene til handlingen, som han alltid har kjørt på.

Vi ser og vet hva som kommer, lang vei. Det eneste som føles litt “nytt” her, er sistedelen av historien, hvor den vrir seg langt mer over mot ren sci-fi, enn kun forsøket med å opprettholde en komisk egenform for “realistisk” dommedagsfilm. Men måten de lettvinte karakterene etableres på, er så elementært latterlig enkelt, at det i hvert fall ikke fungerer. 

Man bryr seg rett og  slett overhodet ikke om dem, selv ikke hovedkarakterene i Patrick Wilson og Halle Berry. Det slenges også inn så mange bikarakterer og sidespor hos dem, åpenbart for å tilføre litt menneskelighet til historien, men det er komplett umulig å bry seg om disse, inkludert noen riktig så usjarmerende karakterer. Forsøket på humor i manus er så pubertalt og enkelt at man rødmer i kinosalen og nesten gråter en skvett når man må overvære stakkars Halle Berry lire av seg enkelte replikker. Hun må ha hatt lite annet å velge imellom de to siste Korona-årene. Men... skuespillerne må vel tjene til salt i grøten de også.

Selvsagt forventer man ikke Oscar-materiale fra en slik film… Men spørsmålet melder seg jo likefullt temmelig fort - hvorfor skal man godta at det ikke en gang gjøres et forsøk på eksempelvis intellektuelle samtaler og litt mer dype hovedkarakterer?

Hvorfor har det blitt slik? Hvorfor forsøker ikke engang Emmerich og co. å tilføre litt hjerneceller i sine filmer? Trolig er svaret fordi man har gjort karriere på slike filmer, og videre ikke vil gamble bort noe man vet selger. Dette skaper dog ikke noe god film, av den grunn. 

Moonfall har forsåvidt en litt alternativ tilnærming til handlingen mot slutten, hvor det nevnte sci-fi preget skiller den litt ut. Men innen den tid er man så lei, har mistet det lille snevet av karakterengasjement som eventuelt måtte være til stede, at man bare ikke klarer å kose seg nevneverdig. Stappet med drøssevis av opplagte greenscreen-scener og CGI , samt dynket i åpenbare pk-markører, gjør heller ikke filmen noe mer interessant denne gangen. Dette er nemlig verken gøy, morsomt, engasjerende eller noe stort annet enn et slitsomt pengegenererende produkt i over to timer. Den har sitt største potensiale hos et ungt publikum, og ikke hos oss som har sett den samme Emmerich-filmen ti ganger. For undertegnede kan ikke huske å ha kjedet seg så mye, under en slik type film, noen gang.