Lidenskap, kjærlighet og sjalusi, står på menyen når Hercule Poirot blir invitert på elvecruise av et brudepar på bryllupsreise i Egypt. Blant passasjerene på det vakre skipet, hvor det egyptiske landskapet med pyramider og ørkenen står som bakteppe, befinner det seg en morder, en person som akter å avbryte idyllen! 

Skuespiller og regissør Kenneth Branagh, nylig Oscar-nominert for sin kommende Belfast-film, har lenge vært ferdig med denne stadig utsatte stjernespekkede Agatha Christie-filmatiseringen. Og det er morsomt å se “Wonderwoman” i Gal Gadot i en litt mer “seriøs” rolle, omgitt av store navn som Annette Bening, Armie Hammer, Tom Bateman, Russell Brand, Branagh selv, og de to britiske tullehønene Dawn French og Jennifer Saunders. 

Mord på Nilen er altså, for de uopplyste, basert på en av Agatha Christies mest kjente romaner, og hvor Hercule Poirot ender opp på et elvecruise på Nilen hvor mystiske ting begynner å skje.

Regissør Kenneth Branagh spiller selv Poirot, akkurat som han også gjorde i sin egenregisserte suksess Mord på Orientekspressen fra 2017. Stil og form er også denne gang stort sett både knakende pen og eksotisk, blant annet i det egyptiske bakteppet med pyramider, ørken, storslått hotell, krokodiller og Nilen. Noen unødvendige CGI-scener kunne man til fordel droppet, men i våre Covid-dager er det samtidig vanskelig å vite hva som er blitt måttet gjort digitalt, versus fysisk på settet. 

Manus er skrevet av Michael Green som også skrev nevnte Orientekspressen, Logan, Blade Runner 2049, med flere. Og selvsagt er det ikke bare-bare å skulle skrive et av Christies mesterverk “om” til film, anno 2021. Man skal ta høyde for mye, inkludert litt modernisering her, tilføre litt mer kjøtt på beinet der, og summen skal likevel forsøkes å bli like fengende som det opprinnelige krimmysteriet. Det klarer han ikke helt, denne gang heller. 

Noe av årsaken synes å ligge i flere ting. Det er fint og helt greit at man har oppdatert karaktergalleriet med flere fargede skuespillere. Man skal med en slik nyinnspilling tross alt blant annet introdusere Christie og Poirot til en ny generasjon. Det er også kult at store og kjente navn beklér dem. Men med en spilletid på over 2 timer, forsøker man også å legge på mer kjøtt på beinet her og der, noe som gir resultater begge veier.

Det er eksempelvis morsomt, og i moderniseringens ånd, at vi får vite litt mer om Poirots fortid og historie. Branaghs Poirot-karakter har også fått litt morsom selvironi tilført igjennom manuset, innimellom all den velkjente narsissistiske fremtoningen hans.

På den annen side kan plottet og den fortettede originalhistorien til Christie fort slik også skeie litt ut igjennom flere nye elementer som er skrevet inn. Da kan originalhistorien bli litt utvannet av nye elementer, og slik ikke nødvendigvis oppleves like stramt og velskrevet lenger. Plottet får også et par grelle hakk i seg, uten at dette kan røpes her, fordi helt konkrete ting ikke forklares, og det får Christies originalhistorie til å fremstå kjipere enn den tross alt er.

Underveis kommer vi heller ikke utenom at karakteren Simon Doyle, som spilles av Armie Hammer, er både kjekk, pengesøkende og fremstår som en casanova som muligens har ugler i mosen. Armie Hammers karriere er som kjent satt kraftig på hold de to siste årene grunnet anklager om seksuelle overgrep, noe som førte til spekulasjoner om han skulle skrives ut av filmen, og/eller om hele sulamitten måtte filmes på nytt.

Mord på Nilen skulle opprinnelig kinopremiere til julen 2020, men ble utsatt grunnet Covid. Skandalen rundt Hammer skapte altså ytterligere forsinkelser, men heldigvis valgte Disney og co. å la det stå til med originalinnspillingen, blant annet til ære for det øvrige castet og umuligheten med å klare å spille alt inn på nytt under pandemien. 

Mord på Nilen er generelt lang og noe uttrukket, men forhaster seg ironisk nok i “gullpartiene”, der hvor mysteriet rulles opp og skal forklares. Her går det litt fort i svingene, hvor vi burde fått lagt frem plottet hakket bedre og grundigere forklart. Nivået av krim og spenning, humor og sjarm, er forøvrig heller ikke helt der oppe i toppen, noe heller ikke Orientekspressen maktet. Det mangler litt krutt og større topper, og det virker som man er litt for redd for å dra litt mer til her og der. 

Men, når dette er sagt… Mord på Nilen er fremdeles i god grad en godbit av en underholdningsfilm som tilbyr en herlig eskapistisk og stjernespekket ‘whodunnit’, noe som er en veldig kjærkommen lokkefilm inn i verdens nyåpnede post korona-kinoer. Så for all del - kom deg på kino! Det lages ikke mange slike filmer lenger.