---

Ingress:

De synge- og musikkglade dyrene står overfor sitt mest ambisiøse prosjekt til nå - nemlig å sette opp et nytt show inne i selve storbyen! Ledet av koalaen Buster Moon, samles troppene for å få komme inn i varmen hos den nådeløse teatermogulen Jimmy Crystal. Men, Crystal er en vanskelig og kresen kar, og Buster må dra en løgn om å få med rockelegenden Clay Calloway på showet, for å overbevise ham. Nå gjelder det bare å faktisk få med Calloway som for tiden er tilbaketrukket og nekter å opptre mer!

Anmeldelse:

Regissør Garth Jennings er igjen tilbake i sjefsstolen med en oppfølger til sin egen suksess Syng fra 2016. Som enhver amerikansk toppanimasjon i denne prisklassen, ser også Syng 2 meget pen ut, spesielt i lys-, natur- og utescenene, hvor detaljnivået både er imponerende og slående vakkert. 

Kreativiteten blomstrer forsåvidt også innendørs, hvor dyregjengen altså lurer seg til å få satt opp en enorm sci-fi-musikal i det legendariske Crystal Tower Theater, lokalisert i en særdeles Las Vegas-kopiaktig by. Og satiren, humoren og sparkene til virkeligheten går igjen også på andre områder her. Den bisure og krevende Jimmy Crystal, med sitt Crystal Tower, er eksempelvis åpenbart et nick til Donald Trump og hans “Trump Tower”.

Som barne- og familieanimasjon treffer Syng 2 mye godt på tvers av alder og generasjoner. Ikke minst merkes dette i den særdeles utvidede bruken av popmusikk, ja til og med ekte sanger, som ikke er covret. En stor del av pengesekken er åpenlyst brukt på å få tillatelse til å bruke disse, og det funker da for sin hensikt.

Låtutvalget spenner nemlig fra både gode og gamle kjente klassikere, som vil tilfredsstille oss voksne, til langt mer moderne og nyere kjente låter. Humoren er forholdsvis klassisk enkel, som i de fleste liknende animasjoner, men enkelte karakterer får i hvert fall undertegnede til å trekke på smilebåndet stadig vekk. 

Etisk og moralsk tuller filmen dog langt mer. Å lære barn at man kan snike seg inn, lyve og manipulere seg frem her i livet, er i beste fall både sant og reelt, selvsagt, dog ikke noe god måte å formidle verdier på igjennom en slik film. Bruken av stereotypiske karakterer, språk og typetegninger fortjener heller ikke forsåvidt så mye applaus at det gjør noe. Filmen taler her med to tunger, noe som føles både litt unødvendig og lite oppfinnsomt. 

Syng 2 er, med voksne øyne, et soleklart masseprodusert produkt, men som man stort sett klarer å ta for det den er - en fargerik, musikalsk fengende og småmorsom opplevelse. Skildringen av kjendisindustrien og talentjakten der innad, byr også på en del morsom selvironi, ikke minst rundt popkulturelle programmer og settinger som talentshow, realityprogram og kjendiseri.

Det er derfor ikke vanskelige å skjønne at dette fenger barn og unge, og filmen får slik også selvsagt noe kynisk over seg. Problemet med den, og liknende filmer, vil alltid være at barn ikke nødvendigvis plukker opp alt dette like godt som oss voksne. På den andre siden - det finnes grenser for hvor “skadelig” sang, dans, tull og tøys tross alt kan være. I hvert fall i moderate doser. Her er det uansett nok kjente sanger til å synge med på for både ung og eldre, og som produkt stinker det kommers lang vei av hele tullballet. Barn vil derimot gi bæng i dette, og må også få ha en slik type hverdagseskapisme som Syng 2 tross alt bare er ment som.