---

Ingress:

Den britiske kongefamilien feirer julen 1991 på Sandringham slott. Dit er også prinsesse Diana på vei, dog meget motvillig. Hun er lei ekteskapet med Charles som synes å smuldre opp foran øynene hennes, og livet som perfekt og lykkelig prinsesse begynner virkelig å tære på. 

Anmeldelse:

Det var ikke få som hevet på øyenbrynene da det ble klart at Kristen Stewart skulle spille legenden Diana. I regi av Pablo Larrain (Jackie, 2016), spinnes en fabel av en historie, selvsagt basert på den virkelige historien om Diana Spencer og hennens liv.

Og det er virkelig både dristig, beundringsverdig og spesielt å lage en slik film og historie, for altså… dette er en "rar" film. Den skiller seg sånn ut, at det er vanskelig å finne sammenlikninger. Historien foregår altså over kun to-tre dager i julen 1991, og Diana er med i hver eneste scene. 

Kristen Stewart, som slo igjennom med den blodfattige Twilight-serien, har riktignok siden den gang bevist og vist seg å være en langt bedre skuespiller enn vampyrsagaen noen gang fikk vist oss. Etter flere indiefilmer og mindre produksjoner, topper hun likevel med Spencer sitt soleklare karrierebeste med en jobb som nylig også gjorde henne Oscar-nominert. 

Og Spencer er virkelig Oscar-bait, så det holder. Det har blitt sagt at ingen klarer faktene, kroppsspråket og ansiktsmimikken til Diana bedre enn hva Stewart her oppviser. Undertegnede må si seg helt enig, for måten Stewart legger hodet på skakke, briljerer i stemmebruken, samt skildrer den indre konflikten, tross introverte fremtoning, gjør virkelig inntrykk! Dette er skuespill, i toppklasse, i en rolle hvor det ikke bare holder å være god, som i å ‘være seg selv’. Mange ganger holder det å være dedikert og til stede, mens andre ganger skal man virkelig være noen andre, og det er denne siste typen skuespill som ofte også blir mest imponerende. 

Det øvrige rollegalleriet skal selvsagt illustrere den øvrige kongefamilien, og her er likhetene mer bare så som så. Men den visuelle likheten er heller ikke det viktigste her. Det er nok med å skape en illusjon, noe ikke minst de fantastiske lokasjonene, kulissene og den øvrige rammen klarer med bravur. Sandringham slott kunne ikke vært bedre badet i det kalde vinterlyset enn her, mens innescenene oser så britisk etikette, at man nærmest kjenner lukt, støv og den fortettede tørre og stramme stemningen på huden igjennom lerretet. 

Den tidlige 90-talls estetikken er påfallende og deilig i all sin tidssetting, og koblingen historien gjør til Anne Boleyn, som på flere måter kan minne om Dianas posisjon i et trekantforhold, er både historisk interessant og passende brukt som overhengende og symbolsk ramme. 

Som opplevelse er Spencer likevel en litt rar opplevelse. For selv om det er utrolig mye bra her, klarer man ikke å fjerne seg fra følelsen av at Diana også fremstilles som smått riv ruskende gal. Filmen føles å komme litt til kort i å forklare, påvise og gjøre seg forstått rundt hvorfor Diana, tross sitt miserable liv, likevel altså ble værende. Mye ligger selvsagt i mellom linjene, og vi forstår det meste som forblir usagt, men likevel blir det særlig i dag litt vanskelig å forstå hvorfor hun rett og slett ikke ga mer f…!

Var hun for feig? Var det for store konsekvenser å gå ifra Charles? Dette spør historien seg lite om, og Diana bare er der, liksom. I lys av dette fremstilles jo Diana unektelig som både sutrete, opprørsk, og plagsomt barnslig, alle sider som mange kritikere likte å kritisere henne for. Historien tilfører uansett heller ikke særlig mye mer nytt, og i lengden føler man seg selv også litt "kvalt" av dette nære portrettet i nesten to timer.  

Spencer er likevel, tross en noe snodig fremstilling her og der, imponerende dristig i sin annerledes tilnærming til både tematikk, karakterer og som filmatisk uttrykk. Den er absolutt mest for spesielt interesserte, for dette er ikke noe variert og tidvis storslått fengende som Netflix-suksessen The Crown, nei langt mer et nært kammerdrama om en kvinne som følte seg helt fanget i en sfære hun aldri hørte hjemme i. Sørgelig orgelmusikk og skjærende jazzmusikk kommenterer mang en scene underveis, og understreker passende Dianas følelser og stemninger, i en film som aller mest imponerer i Stewarts tilstedeværende skuespill. 

(Foto/Copyright: Pablo Larrain/Norsk Filmdistribusjon)