Ved et nonnekloster i 1600-tallets Toscana i Italia, vekker opprøret og handlingene til en nonne oppsikt. Nonnen Benedetta sliter med forstyrrende motstridende følelser overfor både Jesus og sine egne lyster. Samtidig truer og herjer en dødelig pest Europa, og imens den lille byen Pescia må forsøke å forhindre smitteutbrudd, opplever Benedetta flere visjoner og drømmer som får henne til å leve dem ut, også i virkeligheten. 

Den legendariske regissøren Paul Verhoeven er tilbake med nok en passe oppsiktsvekkende film, denne gang altså lagt kraftig tilbake i tid, hvor erotiserte nonner står i sentrum. Men tro ikke at det kun er eksplisitt nonnesex som står på menyen når Verhoeven her leker seg med både genre, format, tematikk og historie. 

Etter filmer som Robocop, Basic Instinct, Showgirls og Starship Troopers, gjorde den nederlandske regissøren et overraskende og heftig “comeback” i 2016 med thrilleren Elle. I Benedetta tar han for seg en gammel historie som visstnok også skal ha skjedd i virkeligheten, men som med alle gamle religiøse “skrøner”, skal man selvsagt ta dette med ei grøtsleiv med salt. Historien om nonnen Benedetta er likevel uansett interessant og viktig, på tvers av tid og rom, og som film skiller den seg virkelig ut. 

I hovedrollen som tittelkarakteren står belgiske Virginie Efira som både er slående vakker og selvsagt et blikkfang i en slik karakter. Mot henne spiller Daphne Patakia hennes eroitske tiltrekning i nonnen Bartolomea, og den litt mer kjente Charlotte Rampling er abbedissen Felicia. 

Igjennom karakteren Benedetta, samt også flere av hennes mednonner og prester rundt henne, påvises så mange motsetninger, selvmotsigelser og tullete sider ved religion og tro, at det blir umulig ikke å engasjeres, ganske så fort.

Her er man inne på alt i fra personlig tro, tvil, seksuelle tilnærminger og lyster, hykleri, selvmotsigelser, selvfornekting, vold, sadisme, maktstrukturer og opprørske rebeller der innad. Og det er særlig disse motsetningene mellom kropp og sinn, som spesielt religion alltid har hatt det med å fornekte, som også er en av hovedlinjene i historien.

Benedetta er som film først litt vanskelig å både tolke, imøtekomme og til slutt felle en dom over. Til det formidler den en så “kjent” type historie, satt inn i så stramme kulturelle rammer og settinger, at man blir litt ør i hodet i mens man overværer den. Når den i tillegg utfordrer veletablerte lese- og tolkningsmåter ved bl.a. å slenge inn pupper og nakenhet i hytt og vær, blir man sittende og gruble godt over hva poenget er underveis.

Etter å ha klarnet tankene litt, faller man nok ned på at Benedetta må være en klar kritikk mot både religion, tro, katolisisme og hykleri, på så mange fronter. Problematiseringen av disse elementene virker det som om Verhoeven ønsker å forene, som for å si at man kan både være undergitt Gud og sin tro, men samtidig også nekte å underkjenne sine ekte følelser.

Hykleriet innad i religion lar derimot sjeldent disse to ytterpunktene forenes, og dermed oppstår det mye gnissel og ironiske motsetninger som vi mennesker alltid har kjempet imot. Nonnen Benedetta påviser og fremviser denne gnisselen, og hendelsene rundt henne forsterker også dette slik. 

Verhoeven skal ha stor ros for å bruke en slik type historie, satt til en slik tid, og formidle den slik som dette, for det har man vel knapt sett før på film, kanskje bortsett fra i fabelaktige og noe liknende Rosens navn (1986).

Ironisk nok oppleves likevel ikke filmen særlig verken provoserende, støtende, engasjerende eller heftig. Muligens har undertegnede sett alt for mye film til å bli veldig påvirket av dette, muligens handler dette også mye om personlig tro.

For filmen bør i hvert fall ikke gjøre like mye inntrykk på de fleste, som den virker å være ment som, bortsett fra overfor religiøse miljøer og mennesker da, selvsagt. For dem vil nok dette være som et smekk i trynet, noe de selvsagt også bare har godt av. For oss andre dog, vil Benedetta nok oppleves som noe langdrygt og i beste fall passe engasjerende, om en opprørsk nonne og hennes kamp mot det hyklerske systemet. 

Oppsummert blir det derfor veldig subjektivt hvor sterkt man vil engasjeres av dette, en historie som altså ikke bør opprøre eller engasjere noe voldsomt stort i dag, for andre enn dypt troende. For har man sett litt av både film, tv og historier, er det lite å heve øyenbrynene over her, sånn egentlig.

Verhoeven vil dog treffe visse publikummere bedre enn andre, og det er en ærlig og grei sak. Filmen får oss riktignok til å tenke, kanskje også på andre måter enn hva man er vandt med rundt slike religiøse skildringer, og bare for dét skal Verhoeven ha et kryss i margen. Dette er nemlig så mye mer enn nonnesex, noe man får håpe flest mulig også forstår underveis. Som prikken over korset, er det også beundringsverdig at det er bakt inn klare humoristiske sider her underveis. Akkurat som Benedetta, blir Paul Verhoeven selv som en opprørsk brannfakkel å regne med sin tematikk og filmatiske formidling, og dette er det vanskelig ikke å både beundre, og hylle.