Milliardærarving Bruce Wayne og hans alter ego i the Batman må hamle opp med flere sterke og sentrale personligheter i Gotham ettersom en stort nettverk av kriminelle rulles opp. Personlig sliter han med sine egne indre demoner, samt en forhistorie som skal vise seg å komme opp til overflaten igjen. Samtidig får han hjelp og støtte fra uventet hold, da den mystiske Selina Kyle også entrer skyggene i byen.

Men hjelpe meg… trenger vi enda en Batman-film, tenker du kanskje nå. Svaret er tjaoo… det spørs hvordan man ser det. Denne gang er det i hvert fall regissør Matt Reeves som har forsøkt å delvis oppdatere historien om kanskje den mest elskede, og brukte, vigilanten i tegneseriens verden.

Reeves står fra før av bak gjennombruddshiten Cloverfield (2008) og de to siste fabelaktige Planet of the Apes-filmene. Det var sikkert noen som hevet på øyenbrynene da det for et par år siden ble kjent at Robert Pattinson skulle ikle seg lateks- og gummidrakten i sort. Det oppleves imidlertid stort sett positivt å se en såpass slank og hakket mindre oppblåst brummende Lynvinge denne gang, og hans karakter kommer veldig godt igjennom også grunnet et større fokus på ham som menneske, enn i noen annen tidligere Batman-film. 

For The Batman er nemlig en markant og hakket mer voksen film, en film som er langt mer drama- og karakterdrevet, og som ikke faller for fristelsen til å pøse på med overflatiske og publikumsforventede actionscener i tide og utide. Isteden konsentreres det i stor grad om Bruce Waynes forhistorie og endelikt som rik, foreldreløs mann, samt hans koblinger til mange av byens store og sentrale navn igjennom mor Martha og far Thomas Waynes opprinnelige relasjoner. 

Det blir tidlig klart at Reeves og co går kaldt, mørkt og morskt ut. Gjengivelsen av Gotham er klassisk dørgende mørk, slumaktig skitten og rotete, med neonlys og slående lysende reklamekjermer som fargelegger denne ellers så begredelige og gjennomsyrede voldelige byen.

Og det regner. Herregud så det regner! Det tok ikke lange tiden før undertegnede fikk tankene over på David Finchers perfeksjon av en film i Seven (1996), en film som The Batman ikke bare likner på grunnet det evinnelige regnet, men historien her begynner også med at en serimorder på groteskt vis tar livet av en veldig sentral personlighet i byen. Det groteske og voldelige preger med andre ord filmen godt, samtidig som blodspruten (selvsagt) stort sett er fraværende grunnet aldersgrensen. 

Lyd- og musikksporet av Hollywood-ringrev Michael Giacchino er også deilig mørkt, med en bred orkestral musikk som brauter seg litt gammeldagsaktig igjennom historien, noe i hvert fall undertegnede synes var veldig passende og herlig bombastisk i stil og som stemningsskaper. 

Batman selv, i Pattinsons skikkelse, må vel være tidenes yngste fremstilling av Bruce Wayne, noe som føles litt friskt nytt, og som også gir ham særegne sider som føles både etterlengtet og hakket mer sympatisk.

Selina Kyle, som aldri kalles for Catwoman selv om vi jo vet at det er henne hun skal være, spilles fint av Zoë Kravitz, en karakter vi her får vite mer og nye ting om. Dette gjelder forresten også både Bruce Wayne selv, og flere andre sentrale karakterer og ledd i Batmans historie. I andre roller ser vi Colin Farrell som er helt ugjenkjennelig i rollen som Pingvinen, Andy Serkis er Alfred, mens karakteren The Riddler er selve sjefsskurken denne gang. 

I Matt Reeves Batman-film er flere av de klassiske og velkjente tegneseriemarkørene ørlite tonet ned, til fordel for en mer realistisk og virkelighetstro tilnærming, både til karakterer, handling og tematikk. Dette er nesten mer som en skildring av terrornettverk og volds- og kriminalitetsmiljø i en storby, og hvor eksempelvis nevnte Pingvinen er veldig langt i fra slik vi fikk ham servert i Tim Burtons Batman Returns i 1992. Ting er med andre ord mer nedtonet, med langt mindre overdrevne trekk og særegenheter, noe som tilfører denne mer moderne og voksnere tilnærming til materialet.  

Ikke alle vil elske The Batman, med andre ord. Dette er altså en voksnere og mer realismetilnærmet historie, hvor dramaet og karakterrelasjonene står i sentrum, mer enn de storslåtte og actionfylte delene av historien. Batman selv i Robert Pattinson, er nesten like likbleik her som han var som Edward Cullen i Twilight-serien, og kunne følgende glatt gått like godt inn i rollen som Pingvinen eller Jokeren. Med tanke på hvor mye nattdyr han er, og hvor lite sola skinner i Gotham, er dette kanskje ikke så rart dog, men noe særlig vittig og humørfull affære, nei dét er The Batman ikke. Da må man velge en annen film altså. For de som elsker Batman, tilbyr i hvertfall denne runden noe litt annerledes, og det også i en film som både høres og ser fabelaktig ut!