|
Anmeldelse av The Girl Who Leapt Through Time [ Toki o kakeru shôjo ] - Film (2006)
|
Film: Toki o kakeru shôjo (2006)
Kategori: Anime, Drama, Sci-Fi, Tegnefilm, Animasjon, Fantasi
Land: Japan
Regi: Mamoru Hosoda
Spilletid: 98 min
Mediarating:
 4.3 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (16 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Småpoetisk og søtt om tidsreise
Publisert: [ 10. Januar 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: The Girl Who Leapt Through Time kunne godt ha hatt en nøyere gjennomarbeida historie, men det har likevel blitt en fin film. |
|||
|
Anmeldelse: Det begynner å bli litt siden jeg så denne filmen, så jeg husker ikke helt navna på karakterene, men hovedpersonen er altså ei sytten år gammal jente, som liker å spille baseball og synge karaoke. En dag hun skal legge noen bøker innpå kjemirommet, mister hun balansen, og skaper et salig kaos. Da hun kommer til seg sjøl igjen, oppdager hun at det har skjedd noe skikkelig sykt; hun har helt uten videre fått muligheten til å hoppe tilbake i tid, og overbevist om at dette er en velsignelse, hopper hun tilbake støtt og stadig for å fikse opp ting til det hun sjøl mener er bedre. Veldig sjarmerende, altså. Veldig sjarmerende. Tegningene er vakre og forseggjorte, og det hele er akkompagnert av nydelig pianomusikk. Situasjonene er ofte komiske, og filmen har i det hele tatt et litt leikent preg, til tross for de alvorlige undertonene. Derimot er det mot slutten at det begynner å halte litt. Når det gjelder tidsreiser, er det alltid vanskelig å nøste opp alle tråder og gi tilfredsstillende forklaringer. Jeg er ikke helt overbevist om at denne filmen greide å leve opp til forventingene man tross alt har til filmer som handler om sånne ting. Det virker bare litt... enkelt, på en måte, og man får liksom litt følelsen av et anti-klimaks. Dessuten er det flere ting som antydes tidlig i filmen, men som vi egentlig ikke kommer noe særlig nærmere inn på. Man sitter og venter i spenning, før filmen sakte begynner å dale, og omsider lander forsvarlig, uten verken de helt store sjokka, oppklaringene vi venta på eller noe som helst som avviker fra en ikke så verst seervennlig slutt. Som du kanskje har skjønt; det er liksom ikke noe i veien med verken filmen i seg sjøl eller slutten, men det er også det som på en måte er problemet. Men, så smått anti-klimaksisk eller ei; dette er en fin måte å tilbringe trege helger på, og den har en søt historie med sympatiske karakterer og estetikken i behold. Du kan helt sikkert finne bedre filmer, men du føler heller ikke at du kaster bort tida mens du ser den. |
|||
