Et eldre ektepar lever i samme leilighet, men er likevel i stor grad i parallelle univers. De sliter med alderdom, demens og påfølgende utfordringer som alderen kommer med. 

I dette som er en ganske så overraskende film fra regissør Gaspar Noé, møter vi altså på et eldre ektepar hvis livet er i ferd med å både ebbe ut og by på stadige utfordringer. Noé er fra før av kjent for sine ofte eksplisitte, intense og visuelle filmer, som Irreversible (2002), Love (2015) og Climax (2018). 

I Vortex går han derimot inn på alderdom, og skildrer et svært realistisk og jordnært drama rundt Lui og Elle, hvis sistnevnte virkelig har begynt å rote grunnet demens. Lui, som for tiden jobber hjemme med en biografi om sitt liv og arbeid, forsøker å holde styr på sin stadig mer surrete kone som synes å bli verre og verre for hver dag. Innimellom stikker også sønnen deress Stéphane innom for å forsøke å hjelpe sine foreldre.

I hovedrollene som Elle og Lui står Francoise Lebrun og ingen ringere enn den italienske skrekk-mesteren Dario Argento. I det som er regissørlegendens første hovedrolle som skuespiller, må det sies av både han og Lebrun virkelig imponerer i sine særs troverdige og sterke portretter.

Vortex er dog hele 140 minutter lang, noe som gjør at karakterene vokser på oss og føles ekte, men samtidig også skaper følelser av tidvis utdragning, repetering og muligens unødvendige lange passasjer og scener her og der.

Noés stil er, i motsetning til hans tidligere filmer, svært nedpå, rolig og behersket, med få filmatiske grep som “forstyrrer”. Her er imidlertid en bruk av split-screen, noe som blir som en metafor over karakterenes parallelle virkelighetsoppfatninger og at de ofte er som på to helt forskjellige planeter. Dette funker meget godt, og tilfører tidvis også en ytterligere emosjonell effekt. 

Til tross for meget sterkt skuespill, realistisk setting, stil og form, sliter Vortex ørlite grann med å gjøre inntrykk. Ironisk og interessant nok. Underveis blir man sittende og fundere over hvorfor. Én av forklaringene kan være at handlingen, som synes å utspille seg over forholdsvis få enkeltdager, rommer såpass mye rart, hoderistende fælt, dystert og trist for dette ekteparet. Resultatet blir derfor som om Noé har forsøkt å stappe for mye trist og problematisk inn i denne leiligheten, på for kort tid. Karakterene føles slik nærmest allerede fra filmens start overmoden for aldershjemmet, og dette gjør at den narrative utviklingen skurrer litt.

Videre blir man også derfor sittende og fundere voldsomt over hvorfor de ikke får noe hjelp? Handlingen, som er lagt til Paris, skal muligens være et bilde på at eldre ikke får den hjelpen og oppmerksomheten de fortjener og trenger, men i så fall - hvorfor adresserer da ikke Noé dette tydeligere, med kritiske stikk, blikk og markører?

Det er også påfallende hvor “treige” og dvaske far og sønn i huset er med å få moren overført til et hjem, hvor hun kan få bedre hjelp. Ikke at filmen ikke tar opp mye av årsakene til deres nøling her, men det er nærliggende å tenke seg til at man på dette stadiet for en såpass sterk dement person, virkelig hadde tatt sterkere grep om situasjonen. 

Vortex blir derfor en litt delt opplevelse, hvor troverdighet, skuespill, personlig tragedie og ettertenksomhet virkelig gjør inntrykk. Som tilskuer gjør man seg mang en ubehagelig tanke underveis, rundt både alderdom, foreldre, livet og det som skal komme for alle av oss, nemlig døden. Samtidig skurrer det litt her og der. Enkelte scener er som nevnt veldig lange. De føles litt repeterende og nærmest kun sørgelige. Her er eksempelvis få gledespunkter, smil og “klare” øyeblikk fra den demente.

Og handlingen skriker etter svar rundt helsevesen, hjemmehjelp og slike vestlige sosiale hjelpefunksjoner som nærmest er fraværende i den franske hovedstaden, eller i hvert fall i denne filmen. Sterke filmer om alderdom og demens, som Michael Hanekes Amour (2012) og Florian Zellers The Father (2020) gjorde mye mer inntrykk, til tross for både å være mindre tragisk og mer “glossy” filmatisk. Regissør Noés grep er nok derfor med på å utjevne noe av effekten i Vortex, samtidig som dette er en film man absolutt heller ikke kommer uberørt fra.