Når en gjeng med rike og selvstendige ungdommer holder en fest i en avsidesliggende familievilla, blåser det samtidig opp til storm utenfor. De unge menneskene utnytter situasjonen til å holde en morsom festlek, en lek som imidlertid går fryktelig galt…!

Skuespiller og nå også regissør Halina Reijn imponerer med denne gjennomtenkte og tidvis skarpe skildringen av en vennegjeng, hvis moderne og hippe livsstil kan komme til å bite dem i halen, denne stormfulle kvelden.

Regimessig kjører Reijn veldig mye close ups på karakterene, der kamera filmer oppi dette husets besøkende med mye håndholdt kamera. Det høres kanskje slitsomt ut, men det funker langt bedre enn fryktet, og vi kommer åpenbart tettere innpå karakterene på dette vis. Man blir liksom selv mer deltakende, mot at kamera hadde filmet de mer fra avstand.

Det blir også etter hvert riktig så stemningsfullt i dette store huset jo mer stormen øker på, regnet pisker på vinduene, og strømmen går! Det som følger er mye hysteri, refleksjonslys i vinduer og kamera, og vinglete mobillys. 

Selv om karakterene stort sett er ganske så ufyselige og lite koselige, vokser de litt på oss, uten at de heller er noe veldig dypt skrevet eller skildret. Men manuset er tidvis morsomt! Det er dyktig på å ta woke-kultur, kjønnsforskjeller og menneskelige relasjoner på kornet. Skuespillerne imponerer også i et spenn av følelsesutbrudd som fort kunne føltes som både overspilling og overhysteri, men som heldigvis ikke har blitt dette. 

Regissør Reijn bruker her skrekkgenren til å si noe om samtiden, dagens unge, og våre generelt mindre flatterende sider som, her påpekt, i verste fall kan gå veldig galt. Det er både spennende, interessant og tankevekkende underveis.

Samtidig sitter man jo ikke akkurat og føler så alt for mye for disse bortskjemte, litt for selvstendige og usjarmerende unge menneskene, og effekten blir derfor så som så. Men i mengden dårlige skrekkfilmer, er filmen tross alt blant de mer smarte, og reflekterte.

Bodies Bodies Bodies klarer også kunststykket å holde helt frem, til en slutt som både er oppklarende og god, der den plutselig gir oss en tilfredsstillende forklaring på hele mysteriet, samt et spark til generasjonen. Ikke dårlig bare dét, innen en sjanger som stort sett sier seg fornøyd med å jump-skremme oss og dynke lerretet i blod og gørr. Det kanskje mest geniale dog, er at den også får oss selv til å dømme disse unge menneskene, men som kan vise seg å komme i retur til oss, etter hvert.