Philippa Langley var den “vanlige” kvinnen og moren som ble besatt av å finne britenes sagnomsuste og lenge tapte kong Richard III. Etter å ha vært fortapt i over 500 år, fant man i 2012 restene av Richards skjelett under en parkeringsplass i Leicester. Philippa var amatørhistorikeren som satte i gang en enorm operasjon, mye takket være et innbitt engasjement og vilje til å gå imot blant annet et sterkt og konservativt miljø.

Regissør Stephen Frears står bak store titler og suksesser som Farlige Forbindelser (1988), The Queen (2006) og Philomena (2013). Med The Lost King tråkker han igjen en kongelig i hælene, med en historie som er like utrolig, som den er fascinerende og vanskelig å forstå.

Historien om Philippa er på mange måter også den klassiske om David mot Goliat, for Langley hadde et svare strev med å måtte kjempe mot først personlig og privat ignorering, for så å imøtekomme motstand fra historikere og andre ruvende instanser. Kanskje ikke så rart dog, for hvordan tar man en amatørhistoriker som henne, med null relevant utdannelse og bakgrunn, seriøst? 

Frears skildring er både fengende, dyktig og underholdende gjort. Hovedrollen som Langley spilles eminent av to ganger Oscar-nominerte Sally Hawkins. Hun er en skuespiller som har en helt unik tilstedeværelse og troverdighet på lerretet, nærmest samme hva hun spiller, og i rollen som Langley står hun heller ikke tilbake som kanskje filmens sterkeste bidrag.  

Den narrative utviklingen sliter imidlertid litt med å overbevise oss om hvorfor Langley ble så besatt, fascinert og oppslukt av historien om kong Richard. Hennes innbitte vilje til å ville forandre historiens syn og omtale av Richard, er nå én ting. En annen er hva som får en vanlig familiemor, med en kjedelig salgsjobb og med den utmattende sykdommen ME, til å akte og orke å gå ned denne tunge veien. Her føles flimen litt lettvint skildret i det store og hele. Likevel er det interessant nok samtidig også et uomtvistelig faktum at så også skjedde.

Et grep som Frears, og manusforfatter Steve Coogan (som forøvrig spiller Langleys ektemann) har gjort, er å la Langley tidvis se kong Richard (Harry Lloyd) og snakke med ham når hun er alene. I starten føles dette som et gammelt og utdatert grep, men etter hvert funker det fint som et bilde på Langleys indre dialog, frustrasjon og drivkraft, noe som gjør grepet til et godt og smart et, rent fortellermessig. 

Samtidig kan vi alle kjenne oss litt igjen i Philippa. En “dame fra gata”, som må kjempe mot den store overmakten i stat, universitetet og de høye herrer. Selv familien hennes har vanskeligheter med å tro på hennes engasjement og “følelser” rundt kong Richard, som hun gjentatte ganger kaller det. Her sliter filmen også litt med å forklare oss hva som var ren flaks eller kunnskap, og/eller hvorvidt Philippas “følelser” var årsaken til avgjørende ting rundt søket av Richard. Det blir som en diffus aura omslynger Philippa litt, samtidig som man ikke tviler på at virkelighetens Langley også rett og slett kanskje bare var såpass diffus om dette, selv.

Uansett hva som lå bak Philippas utrolige utvikling og historie, er resultatet av funnet av kong Richard såpass utrolig, at historien uansett flyter godt på sitt eget narrativ. Philippa Langley fikk i ettertid mye av æren og glansen frastjålet, fra Universitetet i Leicester og andre egoistiske instanser og enkeltpersoner. Med The Lost King gjenoppretter Coogan og Frears hennes fortjente anerkjennelse og hyllest, og det med en film som er både folkelig underholdende, samt godt spilt. Den trekker historiske og menneskelige linjer på en finfin måte igjennom kontrasten mellom Langley og andre karakterer, samtidig som den også fremstiller enkelte ting litt vel lettvint og ikke helt overbevisende. Men at historien om kong Richard IIIs sannhet og endelikt er som skapt for en slik feelgood-film, er hevet over enhver tvil.