|
Anmeldelse av Dykkerklokken og Sommerfuglen [ Le Scaphandre et le papillon ] - Film (2007)
|
Film: Le Scaphandre et le papillon (2007)
Kategori: Biografi, Drama
Land: Frankrike, USA
Regi: Julian Schnabel
Spilletid: 112 min
Datoer:
| 2008-02-08 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 5.2 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (26 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Gåsehudfremkallende god!
Publisert: [ 29. Januar 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Frysningene som kryper oppetter armen din når rulleteksten omsider svinser over skjermen, er definitivt av det gode slaget. |
|||
|
Anmeldelse: Dette er den like sterke som sanne historien om sjefsredaktøren i motebladet Elle som etter et slag blir lam i hele kroppen bortsett fra venstre øyelokk. Ved hjelp av tålmodige pleiere og kjærligheten fra ekskona og barna, får han motivasjon til å skrive ei bok som han dikterer gjennom å blunke med øyet i et system den ene pleieren har funnet på. Dette er filmen som er basert nettopp på memoarene hans. Hadde hovedrolleinnehaver Mathieu Amalric av en eller annen uforklarlig grunn vært i samme rom som meg akkurat nå, hadde jeg helt sikkert hoppa opp og spontankyssa ham. Fyren er... vel, umåtelig talentfull når det gjelder å overføre karakteren Jean-Dominique fra manus til ferdig film. Det er kanskje en merkelig ting å si om en kar som stort sett sitter helt stille og fastlåst i en rollestol gjennom filmen, men likevel. Fy faen, liksom. Det er helt rått. Men han er på langt nær den eneste grunnen til å se filmen. Bare hele måten den greier å formidle det eneste i Jean-Dom som fortsatt beveger seg som før, nemlig fantasien og tankene hans, er ganske enkelt imponerende. Store deler av filmen er skutt fra hans perspektiv, og det skaper en helt spesiell og knallhard effekt. Man betrakter ikke en stakkars lam mann i rullestol fra avstand med medfølelse og sympati, men man er virkelig Jean-Dom og føler frustrasjonen i det å ikke engang kunne stryke ungene sine over håret mens de er på besøk. Replikkene er valgt med den største omhu, og faller som poesi i en generelt vakker film. Jeg skal innrømme at jeg faktisk føler meg skikkelig kjip over å gi den en femmer, og jeg er helt ærlig ikke sikker på nøyaktig hva som holder meg fra å klikke ei stjerne til. La meg dermed få legge til helt til slutt at femmeren er veldig, veldig sterk, og at jeg etter hvert som filmen får sunket enda litt mer inn, muligens kommer til å vippe den helt opp. |
|||
