---

Ingress:

Imens en liten familie slapper av på en avsidesliggende hytte, blir de oppsøkt av en gruppe på fire mennesker. Alle bærer de på et våpen, og tar familien som gissel mens de gir dem et grusomt ultimatum: én av dem må dø, for å redde menneskeheten!  

Anmeldelse:

Vel… nok et, mildt sagt, voldsomt scenario fra M. Night Shyamalan her altså. Hver gang undertegnede skal anmelde en Shyamalan-film, dukker de samme tankene og observasjonene opp - et sært og totalt merksnodig utgangspunkt og plot, karakterer som verken handler rasjonelt eller troverdig, uforutsigbar handling og utvikling, og en slutt som gir en halvveis mislykket bismak. Hvorfor?

Det er som om den godeste Shyamalan blir tiltrukket konsepter, idéer og plot som nærmest er dødfødt fra første stund. Likevel bare durer han på, uten å bry seg så mye om dét. Dette er på mange måter både befriende annerledes, respektfullt særegent og ikke minst - det gir oss uforutsigbare underholdningsfilmer man aldri vet hvor tar veien.

Og dette siste er viktig, da det tross alt gjør filmene hans både underholdende og kan forklare mye av hvorfor en ny Shyamalan-film regnes som en “happening” i seg selv. Virkelig. 

Men, samtidig er det litt som med en finurlig idé, et for innviklet måltid, et alt for utrolig krimplot, eller en overplanlagt film - så lenge grunnkonseptet ikke henger på greip, skal det mye til for å redde stumpene og helheten. Dette faktum kommer alltid tilbake og biter Shyamalan i halen, kan det virke som.

I tilfellet Knock at the Cabin, merkes dette blant annet i at man sitter med mange spørsmål underveis, hvor flere av dem aldri nødvendigvis blir besvart. Da føler man at regissøren bare hopper bukk over slike ting, og tror at vi ikke trenger svar på dette for å nyte filmen. Det er en kronfeil mange regissører dessverre gjør.

Den berømte Shyamalan-twisten ble et kjennetrekk og kvalitetsstempel etter hans gjennombruddsfilm Den sjette sansen (1999). Twisten har imidlertid i hver eneste påfølgende film enten skuffet, vært fraværende, eller ikke hengt helt på greip. Ikke at vendingen i 1999 akkurat nødvendigvis hang på greip den heller, men den funket, maksimalt! Denne gang sitter man igjen med følelsen av at historien egentlig ville prakke på oss noe annet, enn det den ga inntrykk av underveis.

Og hva er greia med tittelen? Hvorfor er denne hytta så sentral, både i tittelen, på filmplakaten, og i starten på filmen, for så videre i historien ikke ha noe som helst å si? Handlingen kunne nemlig like så godt funnet sted ute på en gård, eller et frittliggende hus i byen, for den saks skyld. Allerede der skuffer filmen litt. 

Historien om denne lille familien er ikke uten interessante elementer dog. Lille Wendy blir først kontaktet av den store og kraftige Leonard (Dave Bautista), og etter hvert kommer også de tre andre menneskene frem til hytta. Alle truer de med å entre den om ikke familien selv åpner frivillig. Wendy har to fedre, spilt av Jonathan Groff og Ben Aldridge, og sammen blir de selvsagt sjokkerte over hvorfor akkurat dem er valgt ut til noe de dessuten enda ikke vet hva er. Spørsmålet videre er om vi som seere får vite svaret på nettopp mye av dette, eller ikke. Med Shyamalan er det neimen meg ikke for sikkert å si, gitt. 

Er det noe som gjennomgående er bra med filmen så er det skuespillet. Særlig Aldridge og lille Kristen Cui imponerer. Det er også godt å se Bautista i en litt mer “normal” rolle enn hans Drax fra Guardians of the Galaxy-filmene. Og er det noe Shyamalan er god på, er det stemninger, forventninger, oppbygning og det kinematografiske i bilder, utsnitt, kameravinkler og egentlig mye av det visuelle. CGIen og eventuelle dataeffekter er også gjennomgående meget gode her.

Her er det egenart og klassisk amerikansk sensasjonalisme over dramatisk musikk, farger, nærbilder og annet camp-aktig overdrevet. Noe av problemet med en slik stil, blir at den altså bygger opp forventninger, og får et desto større mageplask om disse ikke forvaltes tilfredsstillende. 

Aller grellest er dog smaken man sitter igjen med til slutt, uten at det skal røpes for mye hva denne innebærer. Men Shyamalan føles med Knock at the Cabin å ha en agenda som ikke bare provoserer ved å smått “lure” oss underveis - filmens hovedmål føles til slutt så overtydelig at det tenderer mot en kvalm, kynisk og forkynnende måte å lage film på, igjen uten å kunne røpe hva dette gjelder konkret. Man kan forsåvidt også i ekstrem forstand tolke ham som en katalysator for et Hollywood som er tomme for idéer, og at han derfor finner på noe helt hinsides troverdig å lage film om.  

Knock at the Cabin er, igjen, et lite stykke tidvis meget underholdende film, enten man liker det eller ikke. Shyamalan klarer å pirre nysgjerrigheten, vekke engasjement, følelser og mye annet underveis, men makter ikke helt å leve opp til sine egne lovnader når man nærmer seg slutten. Er man åpen for både sanselige, religiøse, troende og lignende faktorer, kan man sikkert få hakket mer ut av denne filmen dog. Så lenge vi publikummere ikke vet twisten eller plottes utgang, har han oss i sin hule hånd, men når ting skal avsløres mot slutten, blir ting fort litt mer problematisk. Og, at Shyamalan er en kraftig polariserende regissør, blir kraftig understreket etter at man har sett Knock at the Cabin.