---

Ingress:

Sammen med sine foreldre drar Hope Van Dyne, Scott Lang og hans datter Cassie, inn i en verden som er bortenfor det de trodde var mulig. Det som i utgangspunktet har blitt et vellykket og lykkelig liv, forandrer seg til å bli et surrealistisk mareritt hvor teknologi, dimensjoner, univers og fiender braker sammen i en subatomær verden. 

Anmeldelse:

Å begi seg inn på å forsøke å holde styr på alle koblingene, hintene og nikkene til det enorme Marvel-universet, har undertegnede etter over 25 Marvel-film for lengst sluttet med. Stort inntrykk gjør filmene heller ikke lenger, dessverre. Da er det i det minste godt at man enda kan sette litt pris på dette CGI-befengte og totalt kunstige universet på kinolerretet, av andre grunner. 

Igjen i regi av Peyton Reed, er det nemlig gledelig at filmen og maurmannen selv, spilt av Paul Rudd, i det minste har bevart den humoristiske snerten i manus og karakter. Det er en selvironisk distanse her i figurene som underholder godt.

Foruten Rudd er også Evangeline Lilly tilbake som Hope Van “Vepsen” Dyne, og Michael Douglas og Michelle Pfeiffer er hennes forskerforeldre. Det er derimot Langs egen datter i Cassie (Kathryn Newton) som skal sette dem alle i fare når hun begynner å fikle med teknologien som faren og besteforeldrene lenge har holdt på med. Resultatet sender dem til en verden hvor galskapen regjerer, og skapningene florerer.

En annen positiv utvikling man ser Ant-Man and the Wasp: Quantumania speiler, er karakterutvikling, kjønnslikestilling og liknende. Her er eksempelvis den store skurken Kang, spilt av Jonathan Majors, mørkhudet, mens flere øvrige karakterer er tildelt egenskaper og roller som tidligere typisk alltid var mer kjønnsspesifikt. 

Det er selvsagt også kjekt å se ringrever som Douglas og Pfeiffer i sentrale roller her, og Rudd er en sympatisk karakter i tittelrollen, absolutt. Ant-Man-filmene kan kanskje minne mest om Guardians of the Galaxy-filmene i humor, sjarm og snert. Ellers er dette en særdeles data- og CGI-tung film hvor trolig bortimot 95% av filmen må være laget, konstruert og utformet med datamaskiner. Det er mye, selv til en slik film å være.

Når dét er sagt, så er universet på Quantumania meget godt laget. Det visuelle er stort sett som en godtepose av detaljer og utforminger, hvor man (om man blir med på leken) kan få god meningsløs underholdning ut av dette. De ulike fysikk- og dimensjonsaspektene ved historien er da også sant nok tidvis morsomme å se såpass visuelt pent og kvalitetsgjort utformet. Utover dette klarer ikke undertegnede å bli så forferdelig revet med at det gjør noe. Det får heller den hardbarka fansen ta seg av.