---

Ingress:

Et småfly lastet med flere pakker kokain styrter i delstaten Georgia i 1985. Godt gjemt i delstatens gigantiske nasjonalskog, forsøker kokainens opprinnelige bakmenn desperat å finne lasten som er godt spredt utover skogen. Parallelt er det også et annet vesen som får kloa i kokainene, nemlig en stor svartbjørn! Etter å ha slukt flere kilo av den dyrebare kokainen, slår udyret seg løst så det holder i nasjonalparken! 

Anmeldelse:

Skuespiller og nå også regissør Elizabeth Banks, mest kjent fra Pitch Perfect- og Hunger Games-filmene, har laget en herlig sorthumoristisk komedie av en historie som visstnok er basert på en sann en.

I 1985 forsvinner altså en stor kokain-last som spres utover en enorm nasjonalpark, til stor fortvilelse for bakmennene, men desto større lykke for flere andre, inkludert en diger bjørn! 

Filmen åpner med en hysterisk scene hvor vår egen Kristofer Hivju spiller en fotturist som sammen med kjæresten kommer over en bjørn som oppfører seg noe rart og snodig. Denne åpningsscenen er i seg selv vel verdt kinobilletten! 

Dermed er tonen satt for en film som både er leken, overraskende og uforutsigbar, selv til en amerikansk krimkomedie å være. Regissør Banks og manusforfatter Jimmy Warden har selvsagt smurt på noe voldsomt angående handlingen og det virkelige historieopphavet, men noe annet var liksom heller ikke å forvente.

Foruten Hivju står navn som Keri Russell, Ray Liotta, Margo Martindale, Alden Ehrenreich og Jesse Tyler Ferguson i sentrale roller. Noe av det beste og morsomste med hele filmen er nettopp disse karakterene som spenner i fra desperate bakmenn, via turistranere, innom små barn som prøvesmaker på kokainen, og til håpløse parkvakter og politibetjenter. Summen blir et fornøyelig karaktergalleri som i stor grad klarer å underholde godt, kombinert med flere drøye scener som involverer både svartbjørn, kokain, blod og død.

En slik film hadde ikke fungert like godt uten god CGI og visuell gjengivelse av bjørnen. Her funker det meste veldig godt, selv om man selvsagt ser, og skjønner, at en del ikke er ekte. Det visuelle er dog såpass solid formidlet at man lett klarer å bli revet med, spesielt i de drøyeste scenene. Ikke alle ting flyter like godt, som eksempelvis enkelte digresjoner rundt karakterer som flyter litt ut, men samtidig er også noen av de morsomste scenene disse hvor bikarakterer får boltre seg med replikker og særtrekk. 

Og det er befriende å se at en sort komedie har tatt det såpass ut. Man kunne lett lagt seg på en lavere aldersgrense og mildere tone, men Banks og co har tydeligvis aktet å skru til voksen-preget såpass at man heldigvis har prioritert filmens punch og utagerende råskap. Det er takknemlig i en verden hvor særlig amerikansk film ofte er supermild, alt for å skjerme yngre seere og heller forsøke å få inn mest penger, på flest mulig publikummere.

Cocaine Bear er en deilig liten rabagast av en rå opplevelse. Like dum, erkeamerikansk og bråkete, som den steinrusa bjørnen selv opptrer. 80-tallsestetikken og settingen tilfører dessuten også en god dose humor og sjarm, noe regissør Banks utnytter blant annet i musikkbildet, klær, og annet tidsriktig. Historien er som nevnt kraftig overdrevet, men den opprinnelige hendelsen er i seg selv så spesiell at den bare kunne vært en sann historie, og selvsagt kun en amerikansk en. Om du lar deg rive med på denne leken, har Cocaine Bear en befriende herlig edge, kick og slagkraft som ikke er alle actionkomedier forunt.