Mange tenker sikkert at ja dette, dette var på tide! Etter flere årtier på topp som en av de mest folkekjære og elskede spillkarakterene, har nå endelig de italienske rørleggerbrødrene fått seg en egen film. En skikkelig film! Spillmediet har hatt som (u)vane å få noen rimelig dvaske filmatiseringer slengt etter seg, med noen hederlige unntak, blant annet en annen spillfilmatisering med premiere denne uken, nemlig Dungeons & Dragons: Honor Among Thieves.  

Filmen om Super Mario, hans lett nevrotiske bror Luigi, den i overkant tøffe Prinsesse Peach, og den alltid maktsyke og ondsinnede Bowser, er først og fremst en pen film. Figurer, landskap, stil og form sitter stort sett som et skudd. Dette er Super Mario, og ikke noen som har forsøkt å herme, noe man ofte ser på utallige merchandises og liknende, hvor rettighetene ikke er tilstede. Eventuelt i filmatiseringer av det virkelig grelle slaget, som den begredelige Super Mario Bros. fra 1993 som jo ikke liknet grisen! 

Noe annet som er kult med filmen er at man har bakt inn kjente steder og “brett” fra flere Mario-spill og univers, som Donkey Kongs rike, Luigi’s Mansion, Super Mario Kart, og flere. Våre venner beveger seg igjennom slike settinger og tablåer, alt for å redde Luigi, som uheldigvis har havnet i den onde Bowsers rike. Her er han tatt til fange, samtidig som Bowser er på jakt etter Prinsesse Peach som han vil gifte seg med. 

Brødrene Mario og Luigi stifter vi imidlertid først bekjentskap med som to brødre som til vanlig bor på Manhattan. Her forsøker de å få businessen som rørleggere til å gå rundt, men de har få oppdrag, mye fordi de er så klønete og rotete. Dårlige skussmål får de også av sin store italienske familie. Men så en dag roter de seg inn i noen store rør under bakken, og vips er de sugd inn i en alternativ verden kalt Mushroom Kingdom.

Det vil si... Mario havner her, mens Luigi altså et langt mørkere sted. Mario møter så for første gang på Prinsessen, Toad og mange av de andre kjente karakterene. Som historie oppleves det litt rart at man først fremstiller brødrene som to mennesker, på linje med vanlige folk. Dette er jo noe som aldri har vært med i spillene, noen gang. Muligens er det for å gi en ny generasjon barn en introduksjon til karakterene, og videre la dem få lære dem litt å kjenne. Slik innlemmer man både nye og eldre fans. Men ja… det oppleves litt rart, spesielt siden filmens korte spilletid på 90 minutter gjør at vi da får enda mindre tid å tilbringe i Mushroom Kingdom og de andre stedene. 

På den annen side må Mario og Luigi slik lære og feile i dette nye universet de også, akkurat slik vi må når vi spiller spillene. Samtidig forsøker Prinsesse Peach å lære dem opp med å hanskes med farer, utfordringer, hoppe- og kampteknikk.

Parallelt insisterer altså Bowser (for n’te gang!) på tvangsekteskap med Peach, noe hun selvsagt ikke finner seg i. Igjennom ild, vann og et særdeles soppbefengt landskap bærer det, og gjengen må selvsagt innom en heidundrende runde med Super Mario Kart på veien! 

Handlingen er med andre ord som forventet - en fanhyllest og troskap til Mario-universet i veldig god grad.

Men her blir det også noe safe og ufarlig over det hele, som om man har vært livredd for å tråkke noen på tærne og fleske litt mer til.

Det er selvsagt en vanskelig øvelse å ha ansvar for å forvalte et slikt landskap, bevares, men baksiden blir altså at rammene for å eksperimentere og slå seg litt løs, ofte er smalere. 

Super Mario Bros. filmen er derfor en øvelse i trygg og som forventet filmatisering, hvor filmen først og fremst glitrer i sitt visuelle uttrykk. Undertegnede så den norske dubbede versjonen, og det å høre Mario snakke sørlandsk, mens Luigi er trønder, gjorde noe rart med opplevelse. Misforstå rett - Christopher Robin Omdahl og Victor Sotberg har gjort en fabelaktig jobb, absolutt, men opplevelsen ble bare litt eh… rar, kan man si.

Selv om det absolutt er tilstede, kunne filmen generelt ellers også hatt en høyere dose selvironi og humor, spesielt knyttet opp mot spilleropplevelser og spillseriens mange kjente scenarier, hendelser og gjenkjennelsesfaktorer. Da hadde den nok sittet hakket bedre, og man hadde virkelig kjent på følelsen av å være inne i dette universet. På den annen side er filmen kort, og heldigvis ikke 2,5 time, slik de fleste filmer er i vår tid.