|
Anmeldelse av Clockwork Orange [ A Clockwork Orange ] - Film (1971)
|
Film: A Clockwork Orange (1971)
Aldersgrense: 18 år
Kategori: Drama, Kriminal, Sci-Fi
Land: Storbritannia
Regi: Stanley Kubrick
Spilletid: 131 min
Mediarating:
 5.3 av 6Keyword:
Kult, Fengsel, Voldtekt, Postapokalyptisk, Bok, Filosofi, Satire, Metafilm, Klassiker, Stanley Kubrick
|
|||||||||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (25 kritikker)Podcaster episoder om film: (1)
Andre anmeldelser på filmen: (1)
|
||||||||||
|
Anmeldelsen:
Fengende ultravold
Publisert: [ 9. Februar 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
||||||||||
|
Terningkast:
Ingress: Det er neiggu ikke hver gang det føles så godt å se folk bankes opp og misbrukes seksuelt. |
||||||||||
|
Anmeldelse: I et slags alternativt England har kriminaliteten tatt fullstendig overhånd, og de mest sadistiske badass'ene av dem alle, er Alex og gjengen hans. De herjer rundt og denger og voldtar for moro skyld. En dag blir Alex derimot forrådt av undersåttene sine, og havner i fengsel. For å slippe ut så fort som mulig, går han med på å være forsøkskanin for en ny, eksperimentell behandlingsmetode som skal renske hodet hans for fy-fy-tanker. La meg få det av veien med én gang; jeg er ikke spesielt overbegeistra for Stanley Kubrick, i motsetning til de aller fleste i klassen min. Altså, jeg misliker på ingen måte fyren, og da jeg var liten elska jeg for eksempel The Shining, men da jeg så den igjen for noen måneder siden, var det liksom ikke til å komme ifra at det bød på en aldri så liten skuff. Jeg veit ikke helt, men det er noe med den nesten overdrevne spillinga flere av skuespillerne i alle filmene hans bedriver, og de tidvis grelle fargene og tacky location'ene. Og for all del, jeg ser det jo her òg. Likevel føltes det veldig bagatellmessig denne gangen. For herregud, dette er så sinnssykt suggererende! Jeg kan nok tenke meg at store deler av scenene var drøy kost å svelge for verdens befolkning anno 1972, og det er de vel egentlig ennå. Det hviler et visst guilty pleasure i det å kose seg med å se mennesker mishandles på de verst tenkelige måter, men den klassiske musikken som spilles i bakgrunnen og det alltid tilstedeværende strålende gliset til Alex, gjør sitt for at man strengt tatt føler at man har det veldig, veldig bra mens man ser på. Dessuten er klippinga så inni hampen tight. Den fantastiske sekvensen med Jesus-statuettene er nok til å gjøre en arm filmstudent mo i knærne av nytelse. Men likevel er det i første omgang Malcolm McDowell som er filmen. Han legger like mye sjel i si tolkning av Alex som vi i nyere tid har sett blant andre Johnny Depp legge i Jack Sparrow og Heath Ledger legge i The Joker. Han framstiller sjefssosiopaten sjøl som en ekstremt karismatisk og - faktisk - veldig sjarmerende fyr, og med tanke på all dritten han faktisk gjør, er det satan så godt gjort. Det er nesten såpass at jeg angrer på at det ikke er skuespiller jeg skal bli. Som sagt er det ikke alt jeg elsker her. Enkelte ting blir ganske enkelt litt for syretripp-inspirerte for min del, sånn som for eksempel alle de psycho hårfargene til mora til Alex. I tillegg sliter jeg liksom litt med å finne ut hva som liksom er greia her. Hva er det filmen vil si oss? Ei venninne av meg ville ha det til at det dreide seg om at menneskers innerste psyke ikke lar seg forandre eller noe sånt, men jeg veit på en måte ikke helt, jeg. For min del syns jeg handlinga hopper veldig mye, og det er vanskelig å få tak på det egentlige plottet her. Men likevel. Dette er good shit. Jeg glemte tida fullstendig mens jeg så den, og det må det jøssenavn være en grunn til. En god grunn. |
||||||||||
