Familien Lamberts omgang med det demoniske og overnaturlige har satt sine spor på dem. Når Dalton, som nå er ung voksen, flytter hjemmefra for å studere, blir forholdet mellom ham og far Josh satt på prøve. Dalton har nemlig flust av diffuse, vonde og plagende minner fra barndommen å bearbeide, og noen av dem føles som pappa Josh sin skyld. Far og sønn må derfor gå dypere inn i “The Further” enn noen gang for å ta et endelig oppgjør med redsler og djevelskapen. 

I det som virker å være det siste kapittelet i Insidious-franchisen, er det hovedrolleinnehaver Patrick Wilson selv som har overtatt registolen etter originalskaper James Wan. Sistnevnte, som regisserte de to første filmene i serien, samt har produsert hele rekken, står som kjent også bak to andre store skrekk-serier, nemlig Saw og The Conjuring. 

Er det noe som kjennetegner Insidious-filmene, må det være den hinsides utstrakte bruken av øredøvende og bråkete lyd. Hjernen vår kan med andre ord ikke gjøre noe annet enn å skvette noe voldsomt, og dette grepet sees på som det kjipeste trikset i skrekkhåndboka.

Men, Insidious: The Red Door klarer heldigvis også innimellom å overraske og skremme utover det å bare skru opp volumet på max. Det lekes nemlig med forventninger og genremarkører i enkelte scener, noe som blant annet gjør at man forventer at noe skal skje, men så skjer det enten lenge før man tror det skal skje, eller på en helt annen måte. Dette er et av filmens sterkeste kort.

Historien for øvrig, om Dalton og far Josh, er sånn passe engasjerende, men blir etter hvert nokså døll. Først på slutten tar den seg litt opp, og da med en emosjonell ladning som tilfører skildringen noe godt. Det er nemlig ikke hver dag man ser at et far og sønn-forhold står sentralt innen en skrekkfilm, og innen filmens slutt, er det lett å sette pris på denne delen av historien. 

Som skrekkfilm oppleves derfor Insidious: The Red Door som en passe underholdende film, som tidvis overrasker, men som i helhet blir noe kjedelig. Den finner verken opp skrekkgenren på nytt, eller engasjerer nok til å bli en “vil se igjen”-film, noe som jo kjennetegner de beste skrekkfilmene. Men som en avslutning på denne bråkete og gneldrende grøsser-serien, er dette en helt ok avslutning. 

(Foto/Copyright: SF Norge)