---

Ingress:

Etter at mennesket har ødelagt økosystemet grunnet forskning som løp løpsk ut i naturen, har apokalypsen inntruffet og menneskene deles i to - rike citadeller, eller fattige som må klare seg selv. Unge Vesper lever med sin syke far ute i skogen og forsøker å utvikle nye organismer som er tilpasset den nye tilværelsen på jorden. En dag kommer hun borti en skadet rikmannsdatter i skogen, og ser muligheten for innpass hos eliten i Citadellet. 

Anmeldelse:

Av og til kommer det også sci-fi-godbiter fra utenfor Hollywood. Dette fransk-belgisk-litauiske prosjektet er regissert av litauiske Kristina Buozyte og franske Bruno Samper som har samarbeidet før, men som med denne filmen virkelig kommer til å gjøre seg bemerket verden over. 

For Vesper er ikke bare oppslukende, vakker, stygg og medrivende - den er også velregissert, balansert, stødig og fullstendig overbevisende som den apokalyptiske øko-thrilleren og virkelighetsskildringen den forsøker seg på å være.

Det går ikke lange tiden ut i filmen før tankene spinner rett tilbake på vinterens store seriehit i The Last of Us. For i likhet med Joel og Ellies reise igjennom et forfallent og ødelagt økosystem, sliter også 13 år gamle Vesper seg igjennom en hverdag som på mange måter kan minne om Ellies.

Hun har en sengeliggende far som er helt avhengig av strøm for å holde livsviktige maskiner i gang. Samtidig forsøker hun å få tak i sårt tiltrengte midler, mat og ressurser fra sin mindre hjertegode onkel som bor ikke langt unna. Når hun kommer over denne havarerte Citadell-kvinnen, må hun forsøke å holde henne skjult, så ikke onkelen også får kloa i henne. 

Vesper overbeviser altså i sin miljøskildring, med en fascinerende audiovisuell gjengivning av naturen, utallige soppbefengte skoger, bygninger, farer og skapninger. Floraen og faunaen er ødelagt, men nye håp spirer blant annet igjennom frø, planter og Vespers eksperimentering med disse. Håpet er å kunne spire, gro og brødfø seg selv en gang i fremtiden.

Den velbalanserte historien bretter seg ut i et forholdsvis rolig og behagelig tempo. I likhet med The Last of Us er det karakterene og relasjonene dem imellom som står i fokus, ikke nødvendigvis action, skrekk eller sci-fi elementer som romskip, roboter og liknende, selv om også dette er med i historien. Fortellingen om Vesper har også gjenklang fra eksempelvis Pan’s Labyrint, både i Vesper som midtpunkt, hennes familiesituasjon, og i en nydelig liten gjengangsmelodi som kan minne om en slik melodi som også gestaltet unge Ofelia i Guillermo del Toros vakre fabel fra 2006.

Vesper byr på tidvis smellvakre enkeltscener, noen av dem riktig så spennende, samtidig som den gir stort rom for ettertanke og fundering underveis. Dette gjør at man blir sterkt deltakende som seer, og ikke bare passivt observerende. Denne komboen løfter filmen opp til et nivå det er sjeldent å komme over innen en genre som strengt tatt vanligvis er et spetakkel av CGI-effekter og audiovisuell dramatikk. Samtidig får man veldig vondt av Vesper og det hun må gjennomgå og bære på sine skuldre. Assosiasjoner til flyktninger, fattige og mennesker som sliter ligger nemlig godt innbakt i hennes karakter. Koblingen til dagens kriger, dystre fremtidsvisjoner og apokalyptiske klimaforandringer, gjør filmen enda mer aktuell enn man strengt tatt tør å innrømme. Vesper anbefales alle å se, enten du liker særegen sci-fi, og/eller et sterkt menneskedrama!