---

Ingress:

Regissør Margreth Olin retter kameralinsen mot sitt hjemsted Oldedalen i Nordfjord, sitt barndomshjem, og sine foreldre. Med sin spreke 85 år gamle far som guide, følger hun ham på hans mange turer i skog og mark, og opplever den smellvakre dalen, et sted som opp igjennom generasjoner har rammet folk og fe, på både godt og vondt. 

Anmeldelse:

Norges soleklare dokumentardronning Olin serverer her et smellvakkert portrett og blikk på norsk natur, fødested og hjemtrakter, i det som må være årets visuelt peneste norske film!

Dette er først og fremst grunnet eminent og stålsolid kameraarbeid og føring, åpenbart i stor grad også gjennom dronekamera. Sistnevnte gjør at vi får servert storslåtte, majestetiske og hakesleppvakre tablåer av norsk natur. Ja, her går man selv norske folkeeventyr, Kittelsen, Tidemand & Gude-maleriene i næringen.

For, som en slags gammel, erfaren og urnorsk “Askeladden”, vandrer Olins far rundt som om han aldri har gjort stort annet. Igjennom tidvise innstikk av også poesi, sang og livsfunderende kommentarer av far og mor Olin, krydres bildene vi ser med livsvisdom det er vanskelig å si seg uenig i.

Samtidig er dette et grep som også blir litt banalt selvsagt, og følelsen av en smått komisk tone kommer derfor innimellom sigende. Det er med andre ord litt vel selvhøytidelig, sorgmodig og småtraust dette, i lengden og mengden.

Fedrelandet følger ellers i sporene til Olins tidvis veldig enkle dokumentarer. Det vil si, hun tar ofte et enkelt prinsipp, og påfølgende prosjekt, og blåser det opp, gjerne til et helt års observasjoner, slik hun blant annet også gjorde i Barndom (2017). Noe voldsomt imponerende dokumentar er ikke dette i seg selv, og filmen føles i overkant personlig også denne gang, som i Mannen fra Snåsa (2016).

Da er det mer sammensettingen av lyd, musikk, bilder og det poetisk vakre, og ikke minst som her i Fedrelandet - de helt fantastiske opptakene av norsk natur, flora og fauna, som virkelig gjør filmen.

Dette er nasjonalromantikk på sitt mest dedikerte, og vakreste. Slagkrakften blir i bildene og det enkle ved hele prosjektet, en opplevelse som føles langt mer drømmende, ettertenksom og terapeutisk, enn nødvendigvis dokumentarisk dypdykkende. Olin finner (skal vi si heldigvis?), lite plass til det rent klimapolitiske her, noe som knapt nevnes, bortsett fra at vi ser at Jostedalsbreen har trukket seg tilbake en del de siste tiårene.

Men Fedrelandet blir uansett åpenbart også Olins innlegg i en tid hvor klima, naturen og selv denne sommeren har rammet Norge hardt. Naturen gir, og den tar, både nå, som før. Fedrelandet er selvhøytidelig og litt navlebeskuende, men er også så unik og så vakker at den bør sees på det store lerret!