|
Anmeldelse av Hangover [ The Hangover ] - Film (2009)
|
Film: The Hangover (2009)
Kategori: Komedie
Land: USA
Regi: Todd Phillips
Spilletid: 100 min
Datoer:
| 2009-06-19 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4.4 av 6 |
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (37 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (1)
|
||||
|
Anmeldelsen:
Nokså morsomt pølsevev
Publisert: [ 9. Februar 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
||||
|
Terningkast:
Ingress: Legg igjen hjernen før du setter denne i spilleren. |
||||
|
Anmeldelse: En vordende brudgom, to kompiser og brudens bror drar på utdrikningslag til Las Vegas. Dagen derpå våkner de på hotellsuiten med brukne tenner, en tilsynelatende foreldreløs baby og en tiger innelåst på badet. Men det verste er likevel at de ikke for noe i verden greier å finne igjen brudgommen. Sammen drar de på en slags oppdagelsesferd for å nøste opp trådene til hva som egentlig skjedde kvelden og natta i forveien. Jeg gleda meg veldig til å se denne, i og med at den virka veldig som den typen overfladisk lettvekterkomedie som absolutt alle greier å le av. Og joda, den har sine øyeblikk. En asiatisk, småfemi gangster med sin umiddelbare klassiske replikk "Tudelu, motherfuckers!" påkalte både fnis, humring og regelrette latterbrøl fra min kant. Likevel plages jeg av følelsen av at hele greia generelt bare framstår som ekstremt krampaktig. Det er som om regissør og manusforfatter har satt seg sammen og brainstorma over de sykeste situasjonene de kan tenke seg, og så satt dem etter hverandre i tilfeldig rekkefølge fordi det nødvendigvis gjør en god film. Men nei, det gjør faktisk ikke det. Ikke er alle øyeblikka like morsomme heller, og etter egen mening lever den på ingen måte opp til de høye besøkstalla da den rulla og gikk på kino i sommer. Men jeg er ikke ute etter å slakte den. Som sagt er noe av det likevel ganske gøy. Det er faktisk oftere at hammeren treffer spikeren enn at den ikke gjør det, og litt god stemning generelt kan nok gjøre underverker for denne. Jo visst er alle karakterene omtrent like tredimensjonale som papputgavene av dem som var å finne på kinoer en gang i tida, og det herjes vilt og uforskamma med kjente og ikke alltid så kjære stereotypier, men med filmer av denne typen kan du ganske enkelt ikke forvente noe dypere innsikt eller skjult livsvisdom. Tar man den for det den er, skal det være såpass at det skal gå an å se den og ha det gøy mens man gjør det. Så får det heller bare være at ikke absolutt alle sketsjene slår like bra an. |
||||
