Den tyve år gamle studenten Margot jobber også som kioskvert ved den lokale kinoen hvor hun en dag møter på den sjarmerende Robert. Han er langt eldre enn henne, men likevel dras hun mot ham og de ender opp på en date. Til tross for at Robert er langt eldre, virker han både å være noe uerfaren, keitete og smårar, og når maktbalansen mellom de to etter hvert begynner å skifte frem og tilbake hele tiden, sklir forholdet deres ut av kontroll…

I 2017 kom en novelle på trykk i The New Yorker som skulle ta både maktbalanse og eventuelle kjønnsforskjeller i forbindelse med moderne dating på kornet. Cat Person kom rett før #metoo brøt ut og ble videre en av de mest omtalte og diskuterte novellene noen gang, mye fordi den gikk viralt og ble symbolsk på flere vis. Handlingen spant altså rundt unge Margot og Robert som igjennom moderne dating havner i utallige misforståelser og i en tåke av overfortolkninger, noe som videre ender opp med uheldige følger.

Handlingen virker å følge novellen ganske tett, men bare inntil et visst punkt. Der novellen i stor grad handler om maktbalansen, og ubalansen, mellom en ung kvinne og en langt eldre mann, gjør også filmen dette, men den våger og tar det også lenger. Man frykter en stund i starten at filmen skal ta i bruk den psykologiske thrillerens mange stereotypiske genregrep, men Cat Person er heldigvis langt smartere enn som så.

Regissør Susanna Fogel (som også skrev effektive Booksmart, 2019) legger nemlig til ikke bare mer i den narrative tidslinjen - hun tilfører også tematiske interessante skildringer og en slutt som virker mindre konkluderende. Noen vil mislike at novellen slik blir utdratt og tilført noe mer, andre igjen, som undertegnede, elsker denne måten å gripe sjansen til å nettopp si noe mer på.

Tematikken rundt dating, kjønnsforskjeller, samfunnsmessige og kulturelle oppfatninger av hva dette er, hva det innebærer og hvordan det påvirker oss når vi møter en av motsatt kjønn, er altså filmens hovedanliggende å flombelyse. Også fabelaktige og Oscar-vinnende Promising Young Woman (2020) tråkket med brennhete føtter i mye av den samme tematikken og landskapet.

Men der sistnevnte var mer ensrettet i sin skildring av kjønnene, der er Cat Person mer mystisk tvetydig - som en uforutsigbar katt man aldri helt vet hvor man har. Den får oss følgende mer til å tenke selv. Den starter tankeprosesser og, i beste fall, en selvransakelse rundt måten vi oppfører oss på, tolker ting på, og i det hele tatt hva vi bygger virkelighetsoppfatningene våre på. 

For tematisk er Cat Person god på dette - det å vise og påvise hvor mye forhåndsinnprentede tankesett og hva (pop)kulturelle stereotypier gjør med oss i måten vi tenker om det motsatte kjønn på. Er det like mye oss selv som ilegger partneren vår negative og skrekkelige scenarier, eller kan det faktisk tenkes at partneren vår faktisk er syk i hodet? Hvor går disse grensene, hva skaper eventuelle misoppfatninger, og hva gjør det med oss, som mennesker? 

Amerikansk underholdningsfilm har ironisk nok selv i stor grad vært med på å bygge opp enorme og store stereotypiske kjønnsfremstillinger, og hvor (pop)kulturen altså selv er med på å gjøre typisk mannen til den store stygge ulven igjennom utallige portrettering av ham, slik. Motsatt er kvinnen oftest offeret. Men, er det nå egentlig alltid slik, i virkeligheten? 

Cat Person adresserer slike problemstillinger. Om det ikke alltid er like godt og overbevisende, så akter den i det minste i hvert fall å forsøke å skildre at virkeligheten ikke nødvendigvis er like sort-hvitt som mange av oss ofte tar den som. Den fordeler skyld, i stedet for å plante svar og konklusjoner i hodet vårt. Det er beundringsverdig, og ikke så rent lite kult, i en verden og altså filmindustri, som er så alt for godt vant med dette sistnevnte. 

Ikke alt funker optimalt, dog. Det skurrer litt i manus og troverdighet i enkelte av scenene, samtidig som også flere falske skremme-scener irriterer litt. Dette føles både utdatert og provoserende som grep, anno 2023. Ellers er Emilia Jones (Coda, 2021) og Nicholas Braun (Succession) i hovedrollene gode og troverdige i sine tross alt famlende og raskt skiftende karakterer. Vi får også se legende Isabella Rossellini her, dog i en skuffende knøttliten birolle. 

Cat Person kunne muligens også godt bakt inn enda mer humor og satire rundt sine karakterer, dating-settingen, måten man (feil)tolker hverandre på, med mer. Den oppleves også litt overtydelig i enkelte sammenhenger, men hvor summen uansett blir noe som virkelig engasjerer og provoserer, enten man er mann eller kvinne. Vi mennesker rives hele tiden mellom fornuft og moral, lyst og grunnleggende dragninger mot det mulig farlige og (selv)destruktive. Og hvor mye av holdningene, tankene og frykten vår er egentlig irrasjonelle og formet av kulturen vår? I motsetning til de aller, aller, fleste Hollywood-filmer som toucher tematikk som dette, mater ikke Cat Person oss fullt og helt med svarene, noe som gir den en intellektuell og etiskmoralsk tilnærming som undertegnede virkelig satte pris på. Måtte dette også bli til inspirasjon for kommende filmer med lignende tematikk.