|
Anmeldelse av Blue Velvet - Film (1986)
|
Film: Blue Velvet (1986)
Aldersgrense: 18 år
Kategori: Kriminal, Drama, Thriller, Mysterie
Land: USA
Regi: David Lynch
Spilletid: 120 min
Mediarating:
 4.8 av 6 |
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (18 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (1)
|
||||
|
Anmeldelsen:
Klassisk Lynch
Publisert: [ 10. Februar 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
||||
|
Terningkast:
Ingress: Bisarre skikkelser i et surrealistisk univers satt til virkeligheten. |
||||
|
Anmeldelse: Hovedpersonen finner helt tilfeldig et avskåret øre mens han er ute og går. Jenta han er forelska i, har hørt noe mystisk om en nabo av seg. De tenker at det kan finnes en mulig sammenheng mellom øret og naboen, og vår mann, spilt av Kyle MacLachlan, bestemmer seg for å spionere på henne. Det han finner ut, er derimot hinsides noe han kunne ha forestilt seg på forhånd... David Lynch er liksom en kar jeg aldri helt veit hvor jeg har hen. Nå har jeg riktignok ikke fått med meg de nyeste greiene hans, men har skjønt såpass at det bare har blitt mer og mer LSD-inspirert med åra. Sånn sett er jo Blue Velvet en grei film. Du skjønner til enhver tid hva som skjer, og har ingen problemer med å henge med i handlinga. Likevel har den det umiskjennelige Lynch-særpreget ved seg som jeg - helt ærlig - egentlig ikke er så veldig glad i. For det første er enkelte av karakterene ekstremt overspilte. Alle situasjonene blir tøyd til bristepunktet i ekstremitet, og det er jo gøy at kjære herr Lynch tør å gi gass, men jeg syns faktisk at det litt for ofte grenser til det parodiske. Jeg greier liksom aldri å ta en karakter som Dorothy ordentlig på alvor. Jeg er ikke lukka for at denne typen skuespill kan ha sin sjarm; for eksempel elska jeg Twin Peaks. Derimot har Twin Peaks noe Blue Velvet ikke har, nemlig en viss sjølironi. Så klart, det var deler av Twin Peaks som var ganske sjølhøytidelige, men de blei i mange sammenhenger avløst kort tid etterpå av en form for comic relief. I Blue Velvet er alt hele tida dønn seriøst ment, og det er til tider helt utrolig å se hva slags klisjeer Lynch faktisk vil ha oss til å svelge. Kjærlighetsgreia mellom Sandy og hovedpersonen (som jeg for alt i verden ikke kan greie å komme på navnet til) er for eksempel virkelig bare patetisk! Men med dét sagt, så er det bare å innrømme at filmen veit å sette deg i stemning. Særlig den absurde, marerittaktige atmosfæra som til stadighet er å spore, viser jo Lynch i sitt ess. Dessuten er jo sjølve handlinga i seg sjøl spennende nok, og du følger engasjert med mens to tenåringer prøver å hanskes med saker som er så mye større enn noe de kjenner til. I tillegg er jeg jo også veldig glad i Kyle MacLachlan, til tross for at han strengt tatt gjør seg bedre som Dale Cooper. Når jeg gir karakteren jeg gir, er nok det mest på grunn av at jeg reint subjektivt ikke er så Lynch-fan enn at dette er en direkte dårlig film. Jeg har ganske enkelt ikke så helt sansen for mange av de tinga han har gjort til sine varemerker. Dette blir som Twin Peaks uten evnen til å kunne le av seg sjøl, og når det for min del var nettopp dét som gjorde den berømte TV-serien hans verdt alle timene foran skjermen, nådde ikke dette helt opp hos meg. Men Lynch-fans vil nok lett kunne hente mye i Blue Velvet. |
||||
