Netflix gjør tydeligvis god business på å produsere sine egne stand-up show hvor både ukjente og kjente komikere får lov til å gjøre akkurat det de ønsker på en scene. Innenfor rimelighetens (og komikkens) grenser, så klart. Det finnes også eksempler på bortglemte komikere som får sin lille renessanse, slik som Norm MacDonald.

OK, så har kanskje ikke hvermannsen hørt om Norm MacDonald, men om man har et dypt og inderlig forhold til enten SNL eller gjengen som alltid fikk lov til å gjøre en rekke små roller i Adam Sandler sine filmer, så drar du nok kjensel på Norm. Hans komikk og hans vesen er rimelig godt gjenkjennelig, og om du tar en kjapp titt på dette timeslange stand-up showet, så er hans avleveringer urokkelige. I den form at de ikke har forandret seg noe.

Norm MacDonald slo igjennom for fullt, etter å ha vært aktiv i serien «Roseanne», med filmen «Dirty Work» i 1998. Etter det gikk ikke ikke karrieren helt på skinner, men strøjobbene var det mange av. Nå som han går litt tilbake til røttene som stand-up komiker skulle man kanskje tro at det ble full fest og fyrverkeri, men dette er en avbalansert mann som ikke får full tenning på scenen. Joda, han er virkelig seg selv til det fulle, men det blir ikke show mer stor s av det.

Det som virker å være en slags rød tråd i showet til Norm er, ikke overraskende, alder og tiden som har gått. Han forteller flittig om forskjellene fra da han selv var yngre til nå, men uten at han treffer spikeren på hodet til full jubel fra sitt publikum. Og apropos publikum så har han mye å lære når det gjelder kontakten med de som ser showet hans. Oppnår man en god tone, flyter stoffet bedre og selvtilliten til den som opptrer øker ofte mye. Norm sliter en del med denne delen av showet, og han leverer ofte noen poenger som ikke publikum responderer veldig godt på, og da svinner momentumet hen.

Selve materialet er litt tamt, og da mister også Norm grepet om publikum. Joda, en viss mengde lar latteren riste løs på dem, men det blir langt fra hysterisk. Jeg vil faktisk si at det meste er på nivå til lun humring gjennom hele showet, og det er altfor kjedelig når man setter av en drøy time til komikk komprimert ned til et stand-up show som dette. Norm når heller aldri den høyden som han har klart gjennom ørsmå biroller i rimelig kjente Sandler-filmer. Selv om han klarer å fange både meg og publikums fulle humor-interesse gjennom den herlig morsomme betraktelsen rundt en hunds kjærlighet til sin eier, og da også Hitlers hund sin begeistring for sin eier, er det litt for lite og litt for sent. Norm, du klarer bedre enn dette!