Når Ben Stiller lager komedie, med seg selv foran og bak kamera, er det nok ikke mange som forventer utsøkte og intelligente filmer som krever at man har fullt fokus. Neida, det er snarere helt motsatt, og det vet Stiller godt selv også. «Zoolander 2» er hans andre runde med motebransje-satiré, som kanskje ikke treffer helt blink heller denne gang. Men litt moro blir det.

Det er gått noen år siden vi sist møtte supermodellen Derek Zoolander (Ben Stiller) og hans erkefiende – på catwalken – Hansel (Owen Wilson). Siden sist klandrer Derek seg selv for konas dødsfall, og har etter det trukket seg tilbake til ensomheten. Helt til den dagen hvor verden trenger Derek igjen. Er han klar for ett siste modelloppdrag om verdens skjebne avhenger av det? Og er han fortsatt legenden han var da han forlot motebransjen?

Jeg så aldri denne komme. Oppfølgeren til den litt under middels OK komedien fra 2001 hvor Ben Stiller harselerte med motebransjen, liksom? Nei, det er nok en av de oppfølgerne som tok de fleste litt på senga, men så lå det nok en del i det at de fleste ikke tenkte at en oppfølger var nødvendig, og akkurat der treffer Ben Stiller klokkerent. For «Zoolander 2» er en totalt unødvendig oppfølger til en rimelig unødvendig førstefilm. Med andre ord: Det er ikke noe godt utgangspunkt for en film at den er relativt dødfødt før den ruller over skjermen.

Men greit nok. Premisset er søkt nok, og skuespillerne er såpass lite selvhøytidelige at det aldri blir noe seriøs sving over denne dansen. Her skrur Stiller på fullt og kjører tull fra start til slutt. Det resulterer heldigvis i flere småfestlige replikker, situasjoner og absurde scener. Det hele krydres med karakterer og kameo-roller som får det til å bruse over av begeistring. Det vil si... helt frem til filmens historie trer frem og forsøker å forene karakterer, plot og driv – uten at den lykkes nevneverdig med det.

Man kan tolke mye av en film som starter med en motorsykkeljakt gjennom trange gater, som ender opp med at Justin Bieber er den jagede, som ender opp med å bli drept utenfor huset til Sting. Ja, det er en sånn type film. Henger man ikke med fra start, eller er du en av de som intenst hater den første filmen, er ikke dette teen som får det til å kile i sjela di. Dette er tull og fjas, farlig nær det absolutte lavmål av komikk, som klarer seg greit om man blir med på ferden.

Jeg ble med på ferden og endte opp med å få en positiv overraskelse, som likevel ikke er god nok til å bli husket i lang tid. «Zoolander 2» er kanskje verdt sitt nummer i rekken, men jeg synes faktisk den var såpass festlig at den karrer til seg en ekstra prikk på terningen. Men etter dette er det nok. Nå har jeg fått min dose med Zoolander og er tilfreds (nok) til å la det ta slutt.