---

Ingress:

DC har haltet litt med sine forsøk på å ta tegneserieuniverset over til TV-serieformatet. «The Flash» har klart seg greit, men «Arrow», tross sine mange fans, har ikke klart å høste de samme lovordene som Marvel har klart med blant annet «Daredevil» og «Jessica Jones». Men uansett hvordan man ser på det, så har seriene mange likhetstrekk. Det var helt til «Legion» kom på banen…

Anmeldelse:

David (Dan Stevens) har et tungt liv, og er for tiden inne i sin mørkeste dal. Han har diagnosen schizofreni og er tungt medisinert på et senter hvor de holder ham «i sjakk». Uten medisiner har han en evne til å skade folk, tilsynelatende kun via tankene sine. Men når et par nye pasienter gjør at David etter hvert klarer å rømme, får diagnosen hans en annen betydning. Kanskje han ikke er syk? Kanskje han er en mutant med superkrefter? 

Alle TV-seriene til Marvel og DC Comics har vært serier det har vært lett å bare hoppe uti for å gjøre seg bekvem med. Det har virkelig ikke tatt lang tid før man er i universet seriene prøver å presentere, og som tegneserie- og superheltnerd er det lett å finne seg til rette. Med «Legion» støtet jeg derimot på et par utfordringer. Første episode virket plausibel og grei, den. Men når andre og tredje episode begynte å hoppe frem og tilbake i tid, samtidig som den hoppet inn og ut av sinnet til David, så gikk det nesten i surr. Ja, jeg falt nesten av karusellen før det begynte å bli morsomt. Og for denne TV-serien begynte det virkelig å bli morsomt litt ut i fjerde episode. Da begynte det å demre, og alt man var servert frem til nå var et puslespill hvor brikkene falt på plass.

Jeg var faktisk på det stadiet hvor jeg vurderte å legge bort TV-serien, slik at jeg heller kunne se den fra begynnelsen igjen – ved en senere anledning. Men jeg gjorde det ikke slik og fortsatte bestemt videre for å skjønne tegninga ved TV-serien som er hyllet i de aller fleste kretser. Og jeg er veldig glad for at jeg valgte å holde ved denne serien, som i all sin beskjedenhet tør å være litt annerledes. 

Det med å være annerledes ved konseptet «fra tegneserie til TV-serie», kler (spesielt) denne TV-serien godt. Den har en underliggende tematikk hvor man går litt i strupen på det å skille seg ut, og hvordan samfunnet takler dette. Den tar også opp hvordan samfunnet takler dette med integrering, raseforskjeller, autoriteter, og mange andre hverdagslige ting som de fleste – som ikke har fått føle dette direkte – tar for gitt. Og så velger «Legion» å utforske et splittet sinn på en særdeles spennende og interessant måte, samtidig som den holder ved elementet om å ha spesielle evner/krefter. Det er noe helt spesielt ved hvordan de velger å knytte alt dette sammen, samtidig som man aldri er langt unna hovedveien. Og hovedveien i dette tilfellet dreier seg om en kar med krefter, som endelig begynner å skjønne omfanget av det som gjør ham spesiell. Ja, på mange måter er det en tilblivelseshistorie som velger å plassere oss som publikum midt i sinnet på hovedpersonen gjennom store deler av første sesong.

Jeg må nok skuffe dere som hadde håpet på en actionfylt sesong hvor X-Men-universet ville klare å skape så mye underholdning at «Daredevil» fint kunne bli kalt puslete og kjedelig. Dette er IKKE en sånn type historie, og det er mye av grunnen til at den klarer å skille seg ut i mengden. Har du hodepine eller at du er så trøtt så du kun ønsker litt bakgrunnsstøy, bør du definitivt gå for «Friends» eller «Kongen av Queens». «Legion» er litt tyngre stoff som gjerne bør bearbeides og modnes litt før man virkelig skjønner seg. Det føles i hvert fall litt som om dette er tyngre, men heldigvis er utbyttet så mye større enn hos den gjennomsnittlige sit-comen. «Legion» Sesong 1 er et subtilt lite fyrverkeri hvor det smeller til om man bare låner bort sjelen sin litt, og jeg ser allerede frem til andre sesong.