---

Terningkast:


Ingress:

Få filmer nå om dagen kan smykke seg med å være en film som minner om mesterregissøren Alfred Hitchcock sine beste stunder, men en gang i blant kommer det en film som setter seg fast i både kropp og sjel. Ja, «The Two Faces of January» er en film av det kaliberet.

Anmeldelse:

Rydal (Oscar Isaac) er en amerikaner som jobber som turistguide for (naive) turister på de greske øyer. Han oppsøker dem og lurer dem gjerne til sin favør, enten det gjelder å få en dame på kroken eller at det dreier seg om å skaffe seg litt ekstra lommepenger. Så en dag fanger et amerikansk par hans oppmerksomhet. Rikmannsparet Chester (Viggo Mortensen) og Colette(Kirsten Dunst) blir et par han nyter å være sammen frem til deres ferd skal videre. Men i et øyeblikk forandres alt… Rydal skal bare levere et gjenglemt armbånd til Colette når han oppdager noe i hotellgangen utenfor rommet til Chester og Colette: VM sleper med seg en død kropp…

I vår tid er det ikke ofte man kan dra direkte paralleller til den infamøse mesterregissøren Alfred Hitchcock, og hvordan han briljerte med en rekke av sine filmatiske bautaer. «The Two Faces of January» virker å ha rendyrket klassikeren «North by Northwest» og gått den i sømmene for å tømme den for inspirasjon. Om det ikke er tilfellet så er det nesten påfallende hvor godt regissør Hossein Amini tilnærmer seg filmen som omtrent gikk meg hus forbi. Og det er nesten dumt at den ikke er en tittel som kommer opp ved diskusjoner om solide thrillere, for selv om filmen ikke er mesterverk, er den pokker så nærme.

Castingen er perfekt... Viggo Mortensen som en småshady con-man er det ikke noe å utsette ved. Ei heller Oscar Isaacs fantastiske oppsyn og tilstedeværelse i hver eneste scene han er med i. Kjemien mellom dem gjør også at jeg føler at det kommer til å eksplodere hver gang de utveksler blikk eller dialog, intenst fanget gjennom kameralinsen av Marcel Zyskind (som også gjorde en undervurdert god jobb i den forbigåtte «Code 46» helt tilbake i 2003). Når man slenger inn en oppvakt og særdeles interessant Kirsten Dunst som bryter og tærer trekløveret gjennom hele filmen, har man den reneste magi på skjermen. Hossein Amini holder det med stramme tøyler, uten at han lar være å gi spillerom for at skuespillerne kan utforske sine karakterer. Og litt av dette er sjarmen ved filmen. For selv om historien er spennende nok å utforske, så er det karakterene jeg virkelig forelsker meg i. Det er så mye mystikk, sensualitet og tyngde i karakterene, at jeg gjerne kunne vært i deres selskap i en time ekstra. Spesielt når dialogen får karakterene til å bryte ut i full blomst – pent dandert i det vakre, varme og mystiske Hellas.

Som en tilbakevendende turist til de greske øyer, er det hyggelig å se den kjærligheten både historien og regissøren vier til det stadig så populære turistmålet en overkommelig flytur sørover. Som et bakteppe for filmens dramaturgi og kjerne, er det et vakkert skue, samtidig som det tilføyer den dampende mystikken som også er med på å drive karakterene mot sitt endelige mål.

For noen år siden var jeg på ferie på Kreta og nøt et fortreffelig måltid med lam som hovedingrediens. Og akkurat det måltidet var en perfekt måte å huske Kreta på, for de luktene, smakene, inntrykkene og rammen rundt. Den perfekte følelsen kommer snikende inn på når man ser denne filmen og virkelig suger til seg det som foregår rundt de tre karakterene. Når en Hitchcock-verdig film får lov til å bruke slike lokasjoner, er det nødt til å treffe hardt. «The Two Faces of January» er en bortgjemt (og bortglemt) perle man er nødt til å oppsøke om det ikke er gjort allerede. For nærmere full pott kommer jeg ikke.