Selv om vi er kommet inn i en tidsalder hvor skrekkfilmer og grøssere har fått seg en skikkelig opptur, når det gjelder ren kvalitet, er det desto vanskeligere å komme seg på den positive delen av terningsskalaen. «Still/Born» er et produkt av de fleste filmer innen sjangerne, så selv om den mestrer sjangeren til en viss grad mangler den det som gjør at noen filmer skiller seg ut i mengden.

Hva er vel flottere enn å få lov til å være med på en fødsel? Vel, når Mary (Christie Burke) og Jack (Jesse Moss) får sin møte sin førstefødte, Adam, er de overlykkelige, men det snur fort når tvillingbroren er dødfødt. Vel hjemme fra sykehuset må de begge takle tapet av et barn samtidig som den nye babyen trenger omsorg. Men når det begynner å skje mystiske i hjemmet, tror Mary at noe er ute etter å ta Adam. 

Se for deg at en grøsser/skrekkfilm tar i bruk overvåkningskameraer i et hus for å få frem skrekkelige hendelser, se for deg at det skjer mystiske ting rundt en nyfødt baby og se også for deg at filmen er fylt med jumpscares, skumle øyne i mørket og en ekkel skikkelse som beveger seg hakkete bortover i mørket. Hvis du ser for disse tingene, så dukker kanskje filmer som «Paranormal Activity», «Rosemary’s Baby», «Insidious», «Sinister» og til en viss grad også «The Ring» opp? Det er ingen dårlig ting å bli sammenlignet med disse filmene, men når det dreier seg om kopiering, er ikke tonen på pipen like fin. «Still/Born» gjør et tappert forsøk på å hamle opp i en tung sjanger, men når den låner mer enn den har egen originalitet, er ikke forsøket like tappert.

Regissør Brandon Christensen er et rimelig uskrevet blad. Sånn sett er det artig å se hvordan han leker seg i denne sjangeren. Litt mer midler, et bedre manus og bedre skuespillere hadde gjort seg, og med tanke på hvordan denne langfilmdebuten er, skal det bli spennende å følge ham i årene som kommer. Han viser at han mestrer sjangeren, selv om han er overinspirert av de nevnte grøsserne, og har teft for visuelle knep som vil få det til å gå kaldt nedover ryggen på folk. Det som jeg derimot mener er filmens sterkeste kort er at de har valgt å ha fokus på en liten baby, samt at tvillingbroren var dødfødt. Det får det umiddelbart til å knyte seg i magen, og som tobarnsfar får jeg umåtelig mye sympati for det vanskelige rundt hendelsene som kretser rundt filmens kjerne. Det gjør vondt dypt inn i hjerterota at noen får oppleve slike ting, og selv om det kun er på film treffer det dypt og sårt. 

Det som ødelegger er hvordan skuespillerne feiler i å gi en troverdig innsats. Mye ligger og hviler på Christie Burke, men hun svinger mellom å være spot-on og gjøre at jeg faller helt utenfor filmens ramme. Jesse Moss er ukarismatisk, kjedelig og livløs i sin rolle, samt at hans kjemi med Christie Burke ikke holder mål. MEN som ren grøsser har den flere elementer som fungerer godt, og når skuespillerne opererer på egenhånd gjør de begge bedre innsats enn når de har scener sammen.

«Still/Born» har et godt utgangspunkt som den sliter med å opprettholde gjennom hele filmen. Mot slutten er den gått tom og lider stort av at den forsøker å holde fokus på flere ting samtidig. Fornuften forsvinner i manuset på slutten, og sørger for at den roter det til kraftig i løpet av filmens siste 15 minutter. Dermed sitter vi ikke med en umiddelbar grøsser-klassiker, men en film som i perioder er interessant med sjangergrep vi lett kan kjenne igjen – og like.