|
Anmeldelse av Casablanca - Film (1942)
|
Film: Casablanca (1942)
Aldersgrense: 11 år
Kategori: Drama, Romantikk, Krig
Land: USA
Regi: Michael Curtiz
Spilletid: 102 min
Mediarating:
 5.3 av 6Keyword:
Nazi, 2 verdenskrig, Jentefilm, Motstandsbevegelse, Krig, Klassiker, Sort Hvitt-film, Teaterstykke
|
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (27 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (1)
|
||||
|
Anmeldelsen:
Touché
Publisert: [ 11. Februar 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
||||
|
Terningkast:
Ingress: Kunsten å konversere er det absolutt sterkeste punktet i en av de aller største klassikerne. |
||||
|
Anmeldelse: Under andre verdenskrig flykta et helt lass europeere til USA. Men før de kom så langt, måtte de innom Lisboa, og før de kom så langt, måtte de innom Casablanca i Marokko, og som tittelen tilsier, er det nettopp her handlinga foregår. Noen tyskere har blitt drept, og en av de hovedmistenkte, Victor Laszlo, er på vei til Casablanca. Rick, en kaféeier som tidligere har tatt litt av hvert av politiske jobber, men som blir ansatt som nøytral, får beskjed om at Laszlo aldri må forlate Casablanca. Dette hadde jo for så vidt vært greit nok, det, hadde det ikke vært for at Victor har med seg dama si Ilsa, som Rick hadde et forhold til da de bodde i Paris. Som en generell regel, pleier jeg ikke å ha så sansen for veldig gamle filmer. Selvfølgelig fins det unntak, men i det hele tatt blir det ofte veldig teatralske skuespillet litt for uvant for meg. Derfor overraska jeg meg sjøl ved å like Casablanca så godt som jeg tross alt gjorde, og hovedgrunnen til det er utvilsomt det snappy manuset. Egentlig er karakteren Rick i det hele tatt grunn nok i seg sjøl til å se filmen, fordi han i Humphrey Bogarts skikkelse har blitt en særdeles tørrvittig kar med ei utstråling til å drepe for. Og når han i tillegg er så rask i replikken med så mange ironiske bemerkninger, blir det til at dette strengt tatt fenger. Faktisk minner hele stilen i filmen meg om boka The Picture of Dorian Gray av Oscar Wilde, hvis det i det hele tatt går an å sammenligne to så forskjellige medier, og Rick minner om karakteren Harry. Arrogant, sofistikert og altså ekstremt sarkastisk. Det er nydelig å se! Jeg er ikke like fan av Ingrid Bergman. Hun kan være så superdiva hun bare vil, men jeg syns hun rett og slett framstiller Ilsa som vekselvis platt marionett og drama queen på syre. Replikken "Is it the canons, or just my heart pounding?" fikk meg til å brøle av latter, og jeg trur ikke det var tilsikta. Dama tar jo helt av i kjærlighetsscenene, og overspiller så heftig at hun nesten gjør det til en kunst. Greit nok at kjønnsrollene var annerledes før i tida, og det sikkert var meninga at kvinna skulle være sånn, men jeg greier bare ikke å like det. Sorry, Ingrid. Plottet i seg sjøl er sånn middels interessant, og så er jo hele stemninga noe helt for seg sjøl. Hatter, frakker og sigaretter tar deg med til et helt annet univers, og det føles så mye mer ekte i denne filmen enn moderne filmer som omhandler samme tidsepoke rett og slett fordi dette jo er the real shit. Pluss at det så klart var veldig gøy å endelig høre de berømte replikkene i rett kontekst. Til å være en svart-hvitt-klassiker, falt den overraskende mye i smak. Som en film generelt, syns jeg nok den var litt over gjennomsnittet, men jeg trur nok, som i så mange andre tilfeller, at det er noe så subjektivt som en smakssak som holder meg fra å elske den. Generelt sett er jeg ikke typen som pleier å like de aller eldste filmene, men hvis du veit at det er din stil, og du av en eller annen grunn ikke har sett filmhistoriens kanskje aller mest kjente film, da vil du helt sikkert kose deg spent i hjel med Casablanca. |
||||
