Det engelske kongehuset anno slutten av 1800-tallet er noe som ikke altfor ofte dukker opp som hovedkjernen i en film, og i hvert fall ikke en historie som på mange måter er blitt behandlet som en skandale og en skam. I «Victoria & Abdul» får vi servert en slik historie, hvor vi får et unikt innblikk innenfor kongehusets fire vegger uten at det blir verken et kammerspill eller et tungt kostymedrama.

Året 1887 drar en indisk fengselsansatt, ved navn Abdul (Ali Fazal), til England for å utføre en seremoniell overrekkelse av en medaljong til Dronning Victoria (Judi Dench) under en tilstelning. Under overrekkelsen får Abdul kontakt med «isdronning» Victoria og med tiden oppstår det et unikt vennskap, hvor Abdul får rollen som dronningens «munshi» (som hennes lærer). Dette er historien om deres mangeårige vennskap som varte frem til dronningens død i 1901.

Som en slags spirituell oppfølger til «Mrs.Brown» fra 1997 hvor Judi Dench gjentar rollen som Dronning Victoria. Denne gang fremstår hun regelrett som en isdronning hvor de rundt henne kun venter på at hun skal dø, hvor et vennskap med en relativt usannsynlig venn gjør at hun varmes opp og tar til seg alt som inderen Abdul kan tilby henne av informasjon, erfaring og kunnskap. Vennskapet er blitt undergravd og bortgjemt i mange år, i følge informasjonen som nå ligger tilgjengelig angående Abdul og Victoria. Det er nok noe av grunnen til at filmen høres ut som en film verdt å få med seg, men det er faktisk en liten løgn… På sett og vis.

«Victoria & Abdul» er ingen sjokkerende eller svært provoserende film, men fungerer heller som en film om et uventet vennskapsforhold. Det var nok ingen som kunne forutse dette vennskapet, og nettopp det er mye av kjernen rundt hele historien i filmen. Forholdet mellom Victoria og Abdul virker oppriktig og de rundt dem ser på det med avsky og sjokk, ved at de gjerne forsøker å stikke kjepper i hjulene ved hver eneste mulighet. Slik er egentlig historien bygd opp – i korte trekk, og det er ingen store krumspring eller utfordringer som dukker opp før slutten; en slutt som ei klarer å bli spesielt dramatisk.

Forventninger, normer, fordommer og en unik posisjon er bare noe av det som filmen tar opp. Det er likevel svært ironisk at en film som handler om et uventet vennskap ikke makter å gjøre noe som helst som kan oppfattes som uventet. Alt ruller fremover på en trygg og stødig måte innsvøpt i flotte kostymer, lekre omgivelser og en fin ramme.

Ved å lage en såpass trygg film, burde rolleprestasjonene være såpass omhyggelige at det hever hele filmopplevelsen, men her er det ingen store prestasjoner verdt å nevne. Joda, Judi Dench er god, hun. Men hun stråler ikke nok til å dra lasset for filmen – noe filmen sårt hadde trengt. Ali Fazal er litt kjedelig og (nok en gang) trygg til at han også klarer å engasjere meg nok. Helhetsbildet av filmen er dessverre dynket litt i kjedsomlighetens fortegn, og det er ikke noe ved denne filmen som virkelig lar meg føle eller reagere på en slik måte at det gagner filmen. Mer temperatur og mer dramatikk hadde fint kunne blitt med i denne suppa, uten at det hadde gjort at den kokte over.

Konklusjonen er at dette er en grå mus som ikke skiller seg ut i mengden. Dette til tross for at både kostymer og utseende hever helhetsinntrykket (noe den også var nominert til Oscar for). Historien og settingen er god, slik Judi Dench også er, men det holder så absolutt ikke. Det blir kjedelig og altfor lite interessant til at spilletiden på snaue to timer er enkel å rettferdiggjøre. Se heller den nevnte «Mrs.Brown» om du ønsker å se en tilsvarende film med et ørlite snev av mer dramatikk.