---

Ingress:

Ingen rynker på nesen når man sier at «Predator» fra 1987 er en real action sci-fi klassiker. Om noen skulle prøve å si det samme om «The Predator» fra 2018, får jeg umiddelbart lyst til å gi dem en ørefik. For dette... dette var ikke bra.

Anmeldelse:

Etter et topphemmelig oppdrag ute i jungelen, får Quinn (Boyd Holbrook) et ekstraordinært møte med en rase fra verdensrommet. Han kommer seg – utrolig nok – levende fra møtet og sender noe han finner på romskipet hjem i en diger kasse. Kassen blir åpnet av sønnen til Quinn, Rory (Jacob Tremblay), som aktiverer et slags signal som sendes ut i verdensrommet. Signalet blir fanget opp et annet vesen fra rommet; et vesen som akter å jakte for å finne tilbake til det som ble stjålet fra romskipet.

En av filmene jeg vokste opp med og forgudet for all sin prakt var «Predator». Den befestet posisjonen til The Predator som film-skikkelse, og den skapte for alvor et navn for muskelbunten Arnold Schwarzenegger. Men i bunn og grunn var det bare en sabla fet sci-fi- og actionfilm som spilte på alle de rette strengene, noe som også gjør at den fungerer overraskende godt også i dag. Og det er en fra det opprinnelige skuespillerensemblet som har regissert og skrevet flere gode filmer opp igjennom årene, som «Kiss Kiss Bang Bang» og «The Nice Guys» som tok oppgaven med å få Predator-franchisen opp og gå igjen. For det er vel ikke mulig å komme uten det faktum at «Predators» fra 2010 heller ikke var så god som de fleste hadde håpet på.

Problemet med «The Predator» er dessverre Shane Black som regissør og medforfatter på manuset. Hans fartstid i Hollywood har vært preget av buddy-cop filmer og snerten og fyrrig dialog og handling som til tider har vært hysterisk underholdende. Det er noe han i stor grad har tatt med seg til denne filmserien også – uten hell. Ikke bare avvæpner det hele filmen, men det gjør også at filmen mangler skarpheten og tyngden som Predator-navnet bærer. Jeg får følelsen av integriteten til Predator-filmene minker når Shane Black ikke virker å ta det ærefulle oppdraget på alvor.

Når jeg nå ser den triste skjebnen til Predator-filmene og sammenligner det med hvordan Ridley Scott har slitt med å gjenskape magien for Aliene-filmene, er jeg meget skeptisk til å røre disse hellige film-skikkelsene noen gang igjen. Jeg føler meg skuffet, men også snytt for at jeg hadde turt å få opp litt forhåpninger om at dette kunne bli bra. I stedet roter de det til og forsøker å glimt i øyet i det de presenterer oss for et utvidet Predator-univers med flere nye tilskudd som gjør universet mer tullete enn spennende.

Produksjonen er god og det er noen elementer som gjør at jeg nesten hygger meg i flere scener, men alt i alt så er dette en svak film som jeg fint hadde klart meg uten. «Predators» fra 2010 var ikke veldig god den heller, men den var faktisk flere hakk bedre enn denne.