Kanskje er det faktisk siste film med og av Clint Eastwood som vi har fått se med «The Mule»? Mannen (og legenden) er jaggu snart 90 år og har fortsatt en gnist som få andre har når det gjelder filmmediet, men alderen begynner for alvor å sette sine spor hos selveste Clintern. Jeg frykter at vi nå har sett hans siste film, og heldigvis er det et steg opp fra «15:7 to Paris» slik at han får sin svanesang – uten bismak.

90 år gamle Earl Stone (Clint Eastwood) sliter med å få nok penger til å holde på hus og samtidig være med på å betale for bryllupet til barnebarnet. Han får et tips om at han kan levere bilen sin på et verksted rett over grensen, for å så kjøre bilen tilbake til et hotell og legge igjen nøkkelen i hanskerommet. Belønningen blir en heftig slump med penger som venter i bilen når han returnerer. Earl – i all naivitet – gjør som han tipset om, og kommer snart på innsiden av et stort narkokartell, noe som igjen fører ham på listen over ettersøkte hos myndighetene i USA. Hvor langt kan han strekke det, og hva gjør narkokartellet når han ikke alltid er like villig til å følge alle instrukser?

Det er virkelig vanskelig å tenke seg en verden uten Clint Eastwood. Mannen har liksom alltid vært der – enten det er foran kamera eller bak kamera, med varierende suksess. Klassiske filmer som «The Good, the Bad and the Ugly» og “Hang ‘Em High” definerte ham som skuespiller, mens hans bidrag bak kamera gjennom glitrende filmer som «Mystic River» står som et prakteksempel på hvor dyktig han er. Jeg fryktet fatkisk en stund at den relativt svake filmen «15:7 to Paris» skulle bli hans siste film, men heldigvis dukket «The Mule» opp (som det jeg anser) som et verdig punktum på karrieren hans. Den kan i mange trekk ligne en del på «Gran Torino» uten det bitre og harde ytret til Clint Eastwood, som her er byttet ut med et litt mildere, naiv og livsnytende gammel mann.

Og Eastwood har selvfølgelig ingen problem med å skildre en slik mann foran kamera, samtidig som at han har full kontroll med det som foregår bak kamera også. Er det noe som skurrer så er det kun at Eastwood virker litt malplassert med kroppsspråket i noen scener hvor han skal takle uforutsette situasjoner, hvorpå hans fremtoning gjør at jeg synes han virker en smule mistenkelig. Det er kun små trekk i en hel prestasjon som skiller seg ut, og det gjør egentlig ikke så mye med store bildet. Er det noe jeg synes trekker filmen stort så er det mangelen på spenning. Jeg synes at hele filmen lunter av gårde på en liten rosa sky og at Eastwood ikke makter å svartmale det som foregår rundt Earl Stone. Kanskje var det faktisk slik det var for ham, men jeg føler ikke makten, hensynsløsheten og ondskapen rundt omkring i narkokartellet slik jeg tror den er. I stedet for å sette narkokartellet i dårlig lys, virker hele gjengen (med få unntak) som misforståtte individer som egentlig er gode mennesker med gode hensikter.

Tempoet i filmen er også litt ustødig gjennom flere av filmens partier. Det er egentlig som en søndagstur hvor det viktigste er kjøreturen, ikke hvor man skal er hva man ønsker å oppnå, og det passer egentlig filmens tone ganske godt. Det blir bare litt vel kjedelig i enkelte scener. Talentet til skuespillerne som er en del av jakten på Earl Stone blir heller ikke særlig godt utnyttet. Her kunne faktisk manusforfatterne Sam Dolnick og Nick Schenk gjort noen endringer som hadde fylt filmen med en intens jakt, men i stedet blir det aldri særlig spennende og fokuset som stadig skifter mellom narkokartellet og bestefar Earls personlige problemer. Jeg skjønner hvorfor man trenger å vise hva som trigger Earl til å dra på turene over grensen, men et mer helhjertet forsøk på å skape spenning i den delen hvor Earl faktisk setter liv og frihet på spill, ville gjort det hele mer dynamisk.

«The Mule» er ingen stor film, men det er en helt OK fortelling om en helt vanlig mann som gjorde noe ekstraordinært for å skaffe penger. Det er nok litt mer feelgood i denne filmen enn hva jeg hadde foretrukket, og dermed blir hele filmen litt for mild og vennlig til at jeg blir helt revet med. Er dette svanesangen til Clint Eastwood kan vil alle si oss fornøyd med hvordan karrieren ble avsluttet. Jeg trodde faktisk ikke at Eastwood hadde det i seg etter den svake filmen «15:7 to Paris», men han klarte å komme seg opp på hesten og fyre av noen skudd fra hofta nok en gang – selv om ikke alle skuddene traff blink.