---

Ingress:

Disneys urokkelige klassiker «Mary Poppins» fikk sin noe overraskende oppfølger i form av «Mary Poppins Returns». At oppfølgeren blir en klassiker på linje med sin forgjenger er høyst usannsynlig, men at den klarer å spille videre på sjarmen fra den nå 55 år gamle filmen er derimot udiskutabelt. Dessverre så klarer den heller ikke å finne seg sin plass blant dagens filmer, slik at den føles en smule utdatert allerede.

Anmeldelse:

Søsknene Michael (Ben Whishaw) og Jane (Emily Mortimer) er noen dager unna å miste familiehuset når den usannsynlige hjelpen kommer fra oven – i form av Mary Poppins (spilt av Emily Blunt) – som daler ned fra skyene og skal hjelpe familien med å redde huset i en tid hvor familien trenger all hjelp, motivasjon og støtte de trenger. 

Ja, jeg har sett «Mary Poppins» anno 1964. En gang. For lenge siden. Jeg husker omtrent ikke noe annet enn et par av de scenene og replikkene som er støpt inn i filmhistorien via Julie Andrews. Jeg hadde derimot aldri sett for meg at jeg skulle få se en oppfølger, og følte aldri at jeg trengte det heller. Nå som den er her og jeg har sett den vet jeg at det ikke er en film jeg kommer til å besøke flere ganger. Til tross for glimt av nostalgi, noen musikalske godbiter, Emily Blunt i storform og en sjarmerende liten historie så var ikke dette filmen for meg. Jeg hadde kanskje litt feil forhåpninger da jeg satte meg ned med filmen, etter å ha fått gjenopplivet barndomsminner med enormt underholdende filmer som «Paddington» og «Paddington 2», og trodde jeg kom til å få servert en vanvittig herlig film. Jeg har for så vidt ikke noe vondt å si om «Mary Poppins Returns», annet enn at den ble litt vel pyntet og kjedelig.

Det som derimot snakker for filmen er noen fine sanger som blir formidlet med hjerte og iver gjennom hver tone. Legger man til at bildet er fortreffelig med sine mange gode og sterke farger og kontraster, får man særdeles livlige og sprudlende innslag i historien som gjør at man kan føle at man blir lett revet med. Hadde filmen klart å spille mer på det som faktisk er fundamentet for hele historien (at familien kun har kort tid på å finne frem viktige papirer for å kunne beholde huset), hadde jeg følt at det var mer på spill for familien. Når de ikke klarer å skape en kontrast fra en slik mulig grusom skjebne, men heller øser over et par doser ekstra med sukker, føler at jeg filmen prøver for hardt på å male et prikkfritt bilde. Barn som ser denne filmen hadde tålt litt mer motstand enn det som er faktum for «Mary Poppins Returns».

Teknisk sett er filmen en heidundrende triumf som stråler i hver krik og krok. Lyden runger klokkerent ut av stereoanlegget, og bildet sørger for fest i hver scene. Filmen henger nok ikke helt med hva gjelder tempo og finesse, og blir dermed nærmere en kopi av «Mary Poppins» fra 1964 enn en både oppfølger og nytolkning. Den gamle filmen står såpass greit på egne ben at den ikke hadde trengt denne oppfølgeren, skal jeg være helt ærlig, men det hyggelige med filmen er at den vil sette fokus på originalfilmen og dermed også muligens skyve litt av rampelyset på den «virkelige» Mary Poppins.