---

Ingress:

Grøssere er for meg en utrolig vanlig sjanger å bli overbevist innen. De forsøker gjerne med billige triks og enkle grep for å prøve å gjøre det ubehagelig å se filmen, som innimellom kan fungere. Men jeg er ikke overbevist når en film er nødt til å ty til voldsomme lyder som braker gjennom stillheten eller at noe brått popper frem på skjermen. Jeg vil heller ha en snikende følelse av uhygge, god atmosfære, godt skuespill og en interessant historie. Det spørs vel om denne filmen kan takle de forventningene.

Anmeldelse:

Megan (spilt av Shay Mitchell) er nettopp kommet ut fra rehab og søker jobb på nattskiftet på et likhus. Med hennes tidligere erfaring fra politiet og hennes indre demoner, begynner hun å oppleve merkelige ting i løpet av natten, men forsøker å holde hodet kaldt. Men når de merkelige tingene eksalerer begynner hun å innse at det ferskeste liket på bordet kan ha en forbannelse over seg. 

Ikke forvent deg fyrverkeri av denne filmen, for er du som meg og har den klassiske «Exorcist»-filmen under huden, og fortsatt føler at den er et prakteksemplar på hvordan exorcisme-filmer skal være, så er dette nesten helt i den andre enden av skalaen. Ikke noe vondt om dette forsøket her, for jeg liker filmer som dyrker atomsfære og isolerer oss som seere på en måte som gjør at vi får føle på hvordan det er å være i nærheten av et lik, eller en demon. Og akkurat der synes jeg «The Possession of Hannah Grace» klarer seg godt. Faktisk overraskende godt.

Atmosfæren filmen er én ting som filmen mestrer rimelig godt, men dessverre så er det ikke noe stjernelag som har laget filmen (verken foran eller bak kamera). Manusforfatteren Brian Sieve er mest kjent for «Boogeyman 2», «Boogeyman 3» og noen episoder av TV-serien «Scream», mens regissøren Diederik Van Rooijen fikk sin Hollywood-debut med denne filmen etter å ha regissert dramafilmer og thrillere i hjemlandet Nederland før denne filmen ble laget. Foran kamera har vi et relativt uskrevet blad (bortsett fra en del roller i diverse TV-serier) i den flotte Shay Mitchell, mens andre TV-serienavn som Grey Damon, Louis Herthum og Stana Katic utgjør rollene rundt Shay. Med andre ord så er det ingen navn som skriker kvalitet og det merkes godt. Shay er litt for uerfaren til å bære filmen helt alene, og det er ingen rundt henne som har en tilstedeværelse som kan hjelpe henne med oppgaven.

Jeg hadde ganske lave forventninger til filmen før jeg så den, ettersom jeg ikke hadde hørt noe som helst om den, og dermed var det nok helt greit å komme i mål med den. Den er ikke helt elendig, men den klarer seg helt greit. Den har et relativt dårlig utgangspunkt som den takler på greit vis. Atmosfæren var ålreit og jeg føler at den aldri prøver å være en utmerket exorcisme-film. Den vet hva den selv klarer og er fornøyd med det. Det finnes langt, LANGT verre alternativer enn å bruke halvannen time i selskap med Shay Mitchell og hennes grufulle omstendigheter. Terningkast 3.