---

Ingress:

«Godzilla» fra 2014 var en film som falt i god smak hos undertegnede da jeg omsider fikk den sett på den stort lerret hjemme på kinorommet. Som en gulrot fikk vi så vite at Godzilla og King Kong skal måle krefter i filmen «Godzilla vs. Kong» i 2020, før vi i mellomtiden fikk se «Skull Island» og nå «Godzilla: King of Monsters». Det er unektelig godt å se disse filmskapningene på film, men når de har gått fra den mer subtile og lavmælte «Godzilla» anno 2014 til å kjøre på med alt av krefter og monstre i denne filmen, har de da gjort et smart trekk?

Anmeldelse:

Verden er i ubalanse. Monstre som har ligget i dvale rundt omkring i verden vekkes opp, uten noe kontroll på kreftene deres. Det er kun 1 monster som jobber for å oppretteholde balansen og sørge for at verden nok en gang blir et trygt sted å bo: Godzilla. Men denne gang settes Godzilla opp mot sin største trussel noensinne når det trehodede dragelignende monsteret King Ghidorah forsøker å ta over tronen som kongen over alle monstre. Og midt i det episke slaget? Mennesket, såklart… 

Hva i all verden kan være en utfordring for Millie Bobby Brown etter at hun, i rollefiguren Elevens skikkelse, har klart å hamle opp med de fryktinngytende monstrene i TV-serien «Stranger Things»? Joda… Det er jo Godzilla! Men neida, det er ikke sånn at menneskene spiller så stor rolle i denne monsterfilmen. Det er tross alt gudeligendene, digre monstre det er snakk om her. Mennesker er som små maur som løper kaotisk rundt på bakken mens Godzilla og co ruver omtrent opp til skyene og tramper oss i hjel. Det er ikke menneskene, men monstrene som styrer denne filmen. Og rettmessig nok – med tanke på at mennesker aldri ville være i stand til å styre dem. Selv om vi prøver gang på gang. Det er også litt av tematikken bak denne filmen, som presenterer oss for et stort selskap som vil vekke all verdens ufyselige menneskehatende skapninger til live og forsøke å kontrollere dem. Og klarer de det? Det kan du jo finne ut av om du ser filmen.

Filmen har nok ikke så mange overraskelser på lur. Den forsøker å aldri være som «Meg» som bommet totalt da den forsøkte å skjule hva som terroriserte under overflaten halve filmen. Nei, folk flest vet hvem Godzilla er og dermed skulle de gjøre opp for seg der hvor mange klaget på 2014-versjonen. Folk synes at de så altfor lite til Godzilla, men jeg synes balansen var enormt frisk. Jeg elsket å se hvordan et ikon av Godzilla sin rang ble holdt tilbake og man bare viste små glimt av en hale eller en fot i stedet for å blåse alt rett i ansiktet vårt med en gang. Litt slik som «Cloverfield» gjorde i sin tid.

Når stafettpinnen har gått videre fra Gareth Edwards til Michael Dougherty ser vi at tonen er skiftet totalt. Denne gang er det episke slag mellom monstre, bilderammer fylt av monstre og mennesker som blir etterlatt til bakken for å spille andrefiolin. Det kom en del klager på at det også var feil, men jeg er av den natur at jeg klarer å se gode ting hos begge filmene. Der hvor den første filmen bygget sakte opp, fikk vi se «Kong: Skull Island» som var litt mer som «Meg», mens vi i «Godzilla: King of Monsters» virkelig får oppleve hva som bor av krefter i både filmmonster og regissør.

Michael Dougherty er nok best når det gjelder å dynke en film som dette godt nedi atmosfære-bøtta. Han er IKKE sparsom når det gjelder å sette stemningen, og det var mye av det som også var godt med hans forrige film, «Krampus». Forskjellen mellom de to filmene er (selvfølgelig) skalaen til filmene, men også det at humoren ikke fungerer særlig godt i denne filmen. De forsøker å treffe med flere replikker som dessverre etterlater seg pinlig stillhet fremfor lun latter, og verst går et utover den ellers så stødige Kyle Chandler. Dialogen hans er nok skrevet på baksiden av brukt toalettpapir og hans utvikling i filmen er så latterlig kjedelig at synes de lett kunne ha skrevet ut hele karakteren. Jeg synes Vera Farmiga og Millie Bobby Brown har begge mer interessante og komplekse karakterer, som ikke lirer av seg den ene klisjéen etter den andre.

Underholdningen er det derimot ikke noe å si på. «Godzilla: King of Monsters» leverer varene! Det dundrer, braker, spraker og lyser opp på hjemmekinoen, og det er i disse øyeblikkene filmen sparker rumpe. Fra den mer subtile førstefilmen har de valgt å gå motsatt vei, og jeg må si at begge deler fungerer godt. Man kunne nok fint ha hoppet over filmen før man ser siste film mot King Kong, men jeg sluker det heldigvis rått.

Er jeg underholdt? Ja.