Robert Zemeckis har laget mange magiske filmfortellinger opp gjennom årene, mens komiker Steve Carell har imponert både med sitt komiske talent og sitt dramatiske tilsnitt til seriøse roller. Når forener de krefter i en historie om en mann som fremstår som en hverdagshelt der han må komme seg gjennom hver eneste dag med traumene etter et forferdelig overfall.

Mark (Steve Carell) bearbeider et tungt traume fra et stygt overfall på en helt unik måte. Han har bygget en verden med dukker i bakgården sin og i huset sitt hvor han lever ut et liv hvor han selv er en meritert og dyktig kaptein i militæret. Scenarioet alt utspiller seg i er andre verdenskrig i en liten idyllisk by i Belgia, hvor han er omkranset av de beste kvinnelige soldatene han kunne hatt, en rekke damer som faller for ham og en bastant nazi-tropp som aldri ser ut til å bli borte. Dette er kun en liten «boble» som hindrer ham i å være aktiv i den ekte verden hvor nabodama forsøker å tilpasse seg det nye nabolaget, advokaten forsøker å forberede ham på rettsaken hvor han er nødt til å møte de som overfalt ham, den lokale butikkansatte forsøker å oppnå kontakt og han må hjelpe til på jobben i hverdagslige arbeidsoppgaver. 

At regissør Robert Zemeckis er en dyktig historieforteller har fått flere bevis på tidligere. Enten filmtittelen er «Forrest Gump», «Back to the Future», «Who Framed Roger Rabbit?» eller «Cast Away». Den tråden plukker han opp når han begir seg ut med en historie basert på sanne hendelser om en mann som ble brutalt overfalt. Og det er lett å skjønne hvor Zemeckis legger listen når man ser åpningsscenen som er som plukket ut fra en ekte krigsfilm (kanskje inspirert av hans forrige film, «Allied»). Når man skjønner at dette er dukker og at tilsnittet i filmen legger seg mer på den drama-komiske linjen i stedet for å kjøre på med blodseriøs krigsdrama, vet man at man danser med Robert Zemeckis på hans hjemmebane. Zemeckis har stålkontroll på hvordan han forteller historien sin, og hvordan historien blir fremstilt både når det gjelder audio og visuelt. Filmen er lekker og gjør en god jobb med å plassere meg midt i episenteret med sitt sprudlende dynamiske (til en slik «liten» film å være) lydspor.

Når det gjelder hovedrollen så tror jeg ikke de kunne funnet så mange andre som passer like godt Steve Carell. Han fortsetter å imponere med sine seriøse roller, noe vi har fått gleden av å se i filmer som «Foxcatcher», «Beautiful Boy» og «The Way Way Back», og gjør intet unntak for «Welcome to Marwen». Han er glitrende god og portretter sorg og traume på en solid måte uten å tråkke helt over i komikken, slik han lett kunne gjort – også det med hell. Det er lett å se smerten i reaksjonene til Steve Carell, noe som tydeliggjør situasjonen hans kraftig og dermed er det også lett å føle både sympati og empati for Carells rollefigur.

Er det noe som jobber litt mot filmen så er det at det føles sterkt ut som to helt forskjellige filmer blandet sammen. Jeg skulle gjerne sett litt mer av dukkenes verden, da dette er en fryd å se på, men jeg skjønner at denne filmen ikke bli laget på den måten. Hadde man kuttet ut dukkene så ville det også feil, men filmen kunne klart seg unna de fantastiske sekvensene – uten at det hadde fått samme magiske effekt. For det føles faktisk ut som litt ispedd magi når vi får bli med til den verden hvor dukkene lever sine liv.

Det er en tung og deprimerende linje som legger grunnlaget for hele historien til filmen. Jeg blir trist og rasende når jeg får vite hva som har skjedd, men det er ikke sånn at rullegardinen er trukket helt ned. Livet til Carells rollefigur har lysglimt og ting som gjør at han kommer seg gjennom dagene, men å være en som konstant jobber for at livet hans skal gli tilbake til normal gange virker som en svært krevende jobb. Skuespillerne rundt Carell gjør en fin jobb med å være bærebjelkene i livet hans, men det er som sagt Carell selv som stjeler showet. Filmen har noen dødpunkter som gjør at jeg føler at filmen kunne vært kortet ned 20 minutter, men det er likevel interessant nok til at jeg ikke slipper taket. Det er ikke stor filmkunst, og ren magi er det ikke. Likevel er «Melcome to Marwen» en fin film som forteller en god historie. Hadde Zemeckis turt å ta enda større sjanser og beveget seg lengre ut i ytterkantene både hos historien og rollefigurene, tror jeg dette kunne blitt vanvittig bra. I stedet er det «bare» bra.