Robert Pattinson kommer seg lengre og lengre unna sitt virkelige store gjennombrudd, «Twilight»-sagaen, og topper det med en svært sober fortelling fra rommet om en far og hans datter som levert isolert på en romferge. Det er svært mye interessant og spennende som man kan hente fra en film som dette. Den føles litt utilfredsstillende, selv om den faktisk også klarer å imponere.

På en romferge som er på vei for å kolonisere en fjern planet, lever en far, Monte (Robert Pattinson), isolert sammen med datteren sin, Willow. Gjennom tilbakeblikk får vi se hva som er grunnen til at Monte er på denne ferden, hvordan datteren ble til og hvorfor de er isolerte. Det viser seg at historien om det som foregår på innsiden av romfergen er like mørk som verdensrommet på utsiden av romfergen, men håpet er fortsatt ikke ute… eller?

Claire Denis er en regissør jeg har hørt om ved flere anledninger, men dette er mitt første bekjentskap med den franske filmskaperen. Og det møtet viser seg å være sterkt, selv om filmen muligens ikke innfrir like mye som jeg hadde håpet på. Likevel viser Denis seg å være en særdeles dyktig kvinne bak kamera og får frem en uhyggelig stemning i et levende og pulserende kammerspill ute i verdensrommet.

«High Life» er på ingen måter en lett og lun film som man bare kan sette seg ned med på en fredagskveld med pizza og øl, når man kanskje ønsker noe passende til maten og drikken, men likevel er den lett oppnåelig og fungerer meget godt innenfor de rammene den presenterer. Settingen er ganske enkel og lokasjonene er såpass begrensede, slik at man får servert en relativt sober fortelling. Det dreier seg om medmenneskelige relasjoner, personligheter som er proppfulle av konfrontasjoner og en situasjon som lett kan trigge alle på en gang. I en slik film sier det seg selv at man er nødt til å kunne stole på at skuespillerne som skal være de sentrale aktørene foran kamera, faktisk er kapable til å projisere akkurat det som trengs.

Som instruktør virker regissør Denis å være dyktig i å få mye ut av lite. Ikke det at skuespillerne som er med her har noen form for restriksjoner, men det bugner ikke over av dialog og i flere tilfeller er det kun mimikk, øyne og kroppsspråk som skal avlevere budskapet i scenene. I disse tilfellene synes jeg både regissør og skuespillere er fryktelig gode.

Det som ikke fungerer med filmen er at den kanskje ikke har noe spesielt driv eller dynamikk som gjør at jeg føler at jeg er med på en skikkelig opplevelse. Det går litt tungt og seigt i alt filmen foretar seg, uten at jeg føler at det er helt nødvendig. Man får en viss snikende følelse av isolasjon, men jeg tror at filmen kunne kuttet bort 10 minutter uten at atmosfæren og stemningen hadde lidd noen nød av dét.

Er du fan av sci-fi-filmer som er grensesprengende, visuelt forbløffende, som har tonnevis med spenning eller som får hjertet til å hamre løs, er nok ikke «High Life» filmen for deg. Den holder (artig nok) bena godt plantet på jorda og fokuserer på å få rollefigurene i romfergen til å brake sammen gjennom å ha en agenda for dem hele veien. Mange har nok sett «Big Brother» på TV i løpet av livet sitt, og dette er versjonen fra verdensrommet. Med dømte fanger om bord. Og en oppgave om å kolonisere en fremmed planet når de kommer frem. På en kjempelang reise. Akkurat som «Big Brother», altså.