|
Anmeldelse av Ouran High School Host Club [ Ôran kôkô hosutobu ] - Tv-serie (2006)
|
Tv-serie: Ôran kôkô hosutobu (2006)
Kategori: Anime, Komedie, Romantikk
Land: Japan
Regi:
Spilletid: 0 min
Mediarating:
 5 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (2 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Hysterisk satire
Publisert: [ 20. Februar 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Gjennom tjueseks sinnssyke episoder parodieres alt som parodieres kan innen japansk populærkultur! |
|||
|
Anmeldelse: Det dreier seg altså om Haruhi Fujioka, som er skikkelig flink på skolen. Faktisk så flink at sjøl om hun bare er ei helt normal jente fra en helt normal familie (bortsett fra at faren er drag queen, mener jeg), får hun stipend sånn at hun kan gå på den prestisjefylte privatskolen (du gjetta navnet, ja) Ouran High School. Stort sett består denne skolen av rikinger med tomrom i stedet for hjerne fordi de har rike foreldre som har betalt dem inn, og Haruhi er en av de få "vanlige" (omgz, a commoner!) der. Derfor er hun ganske ensom de første dagene. Men så, vettu. Så skal livet hennes forandre seg dramatisk. For å få ro og fred til å faktisk studere, noe som er litt håpløst fordi hun ca. er den eneste på skolen som faktisk er det for å, vel, studere, går hun inn på et rom hun trur ikke er i bruk - det notoriske third music room. Og hva skjer der? Jo, en gjeng på seks blendende heite dudes ønsker henne velkommen med roser og dramatisk musikk, og Haruhi reagerer som naturlig er; nemlig med skepsis, sjokk og redsel, og det går ikke bedre enn at hun snubler og knuser en steindyr vase. Stakkars vanlige Haruhi har ikke penger til å betale summen vasen koster, så denne gjengen, som altså er en såkalt host club (nesten som horer, bare uten sexen), foreslår at hun kan jo joine dem. Du veit, varte opp den kvinnelige delen av skolen og tjene penger på det. Greia er jo nemlig at Haruhi har kort hår, og har ikke hatt råd til en av de overdådige jenteuniformene, og går med ganske kjønnsnøytrale klær. Gjengen trur dermed at hun er gutt. Haruhi ser ikke så mange andre utveier enn å si ja. Og det er ikke et så aller verst valg, for jentene på Ouran er helt gærne etter den merkelige feminine vesle tassen som tusler rundt og er naturlig, ærlig og rett fram. Men så finner vertsklubben (haha, passe lame norsk oversettelse, eller hur?) ut at hun er jente. Og med det finner Tamaki Suou (leder og stifter av teh club) ut at han ikke er homo likevel, men forelska i ei veldig søt og veldig vanlig jente. Men det skjønner han jo ikke sjøl, da. Han trur at han er bekymra for henne, glad i henne og sjalu når hun havner i intime situasjoner med andre fordi han bryr seg om henne som om hun var hans egen datter. Og forviklinger, forviklinger, forviklinger. Nå spør du garantert hva i perkele som er så genialt med dette. Jeg innrømmer det sjøl; det høres unektelig grusomt fJoRtIzZzZ og fælt ut, men det som er det geniale, er at det er akkurat det som er meninga. Animeen er en eneste stor parodi på shojo-anime (anime retta mot jenter), som er like forutsigbare og typiske som de er kjedelige. Ouran tar nemlig tak i alle de vante klisjeene, og herjer fritt med alle kvinnelige otakuers villeste drømmer. Yaoi, shotacon, hele opplegget med at alt er så "KaWaIi!11!1!" og standardversjonen av drømmeprinsen som alltid akkompagneres av roser og fiolinmusikk, er alle eksempler på kjente og kjære fenomener som får gjennomgå så det hviner etter. Ellers er småting, som cosplay, Mac (der de bruker en ananas i stedet for eple) og utlendingers fascinasjon for Japan som noe "MYSTISK og EKSOTISK!" også nevnt i forbifarta. Jentedelen av skolen blir alltid framstilt som en hvinende, hylende fangirl-saueflokk når each of the respective members works their magic, og det er en fryd å kjenne seg igjen og le hånlig av. Den eneste av personene som ikke er posterchild-utgaven av shojo-animes prototyper, er vår venn Haruhi. Hun er og blir ei anti-heltinne, som reagerer motsatt enn omtrent samtlige shojo-animeers heltinner. Hun er ikke dritpen, überfeminin, sjenert og rødmer hver gang en gutt ser i hennes retning, men til fingerspissene rasjonell, logisk og jordnær. I tillegg til at hun i nesten alle sammenhenger blir tatt for å være gutt, og snakker "guttete" (blant annet sier hun "boku wa" i stedet for "watashi/atashi wa"). Og som nevnt er faren drag queen. Han er jo igrunn et kapittel for seg. I det hele tatt er Ouran en hysterisk morsom serie som kanskje gir størst utbytte til de som har sett en del jenteanime, eller har kjennskap til fenomenet. Det tar noen episoder før man blir vant til den ekstreme og utagerende humoren, men når den først sitter, sitter den innmari godt! |
|||
